Forskning per roman

For tiden synes virkeligheten å trenge dypt inn i fiksjonen, og omvendt. Forrige uke tok Morgenbladet for seg grenselandet mellom disse to, hvordan vi skal takle de litterære, institusjonelle og juridiske utfordringene det byr på. Det er gjerne noe nølende ved slike diskusjoner. Debattantene famler etter eget fotfeste, vel så mye som de markerer seg overfor hverandre. Selv har jeg en opplevelse av det fiksjonelle er og blir distinkt fra det faktiske – men også at nettopp dette distinkte byr på noen egne muligheter for meg som forsker, når jeg skal undersøke verden. Jeg har gått inn i fiksjonen nettopp fordi den gjør en forskjell.

Saken er at jeg brukte av forskningsmaterialet mitt for å skrive en roman. Jeg forsker på historiske mediebegivenheter, sydpolerobringen inngår i mitt empiriske materiale. På et visst tidspunkt fikk jeg ideen om å bruke materialet som grunnlag for en allmennrettet tekst om Roald Amundsen, som var en merkelig mann: komplisert og kraftfull, tiltrekkende og frastøtende, halvt mytisk hero og halvt hverdagsmann av det tyvende århundre. Jeg endte med å skrive historisk fiksjon fordi denne sjangeren gir så rike muligheter til å undersøke den faktiske verden av i går. Det er jo forsker jeg er, oppdagelse av verden er på sett og vis også min oppgave, og jeg er alltid på utkikk etter nye undersøkelsesredskaper til verktøykassen.