Debatt

«En offentlig opplyst samtale»

Har de som roper på nye retningslinjer for medienes dekning av terror satt seg inn i retningslinjene som allerede finnes?

I diskusjonen om medienes dekning av terror bør det være et mål å være konkret og finsiktet, ikke minst fordi «pressen» er en sum av enkeltredaktørers valg og vurderinger. Pressen er ikke én stor sekk. Den er Morgenbladet, P4, NRK, Nordlys, VG, Klassekampen og så videre. Og det er viktig å diskutere hvordan disse dekker terror, om de tapetserer dekningen med gjerningsmannen i stedet for kun å identifisere, for eksempel.

Morgenbladets Lena Lindgren ønsker seg imidlertid nye felles retningslinjer ved dekningen av terror, basert på hvordan mediene dekker selvmord. Utgangspunktet hennes er at gjerningsmennene er psykisk syke, og at mediene skaper en smitteeffekt. Hvis mediene hadde tatt dette innover seg, ville de stoppet dekningen. Vi har et nærliggende eksempel her hjemme som viser hvor komplisert det ville vært. På hvilket tidspunkt i diskusjonen om 22. juli-gjerningsmannens psyke skulle man tatt en time-out? Hvordan kunne vi hatt en diskusjon om tilregnelighet hvis pressen ikke skulle åpnet for en bred debatt? Lindgren har selv nevnt hans navn 20 ganger, og Morgenbladet har navngitt ham 320 ganger, ifølge Retriever. Har de bidratt til en smitteeffekt?

Piloten som styrtet Germanwings-flyet i fjellsiden i Frankrike i 2015, hadde dokumenterte psykiske problemer. Burde det vært holdt hemmelig for offentligheten? Hvordan skulle man da stilt arbeidsgiver de nødvendige kritiske spørsmålene, som ikke minst de etterlatte har vært opptatt av? Har andre tatt viktig lærdom av denne kunnskapen? Eller var ikke dette en terroraksjon?

Lindgren er inspirert av diskusjonen i Frankrike etter sommerens siste terroranslag. Men franske medier har ikke, slik Lindgren skriver, «gått sammen og laget nye prinsipper for dekning av massedrap». Noen få medier har sagt at de ikke ønsker å identifisere gjerningspersoner heretter. Vet Lindgren, når hun roser dette initiativet, at det kun er et fåtall som har signalisert dette, og dessuten at det overhodet ikke finnes noe presseetisk samarbeid i Frankrike fra før? Ikke noe PFU, ingen Vær Varsom-plakat, vi har ikke engang en kontaktperson for arbeid med presseetikk i Frankrike.

Ingen av dem som har engasjert seg, har pekt på konkrete medier eller konkrete feilgrep.

Flere, også Lindgren, mener at norske medier må dekke terror slik de dekker selvmord. Frem til 2006 var regelen i Vær Varsom-plakaten at selvmord eller selvmordsforsøk normalt ikke skulle omtales. Slik tilslørte mediene en av de største dødsårsakene i Norge. Dødsannonsene ble etter hvert de pårørendes stille protest, eller variant av «sosiale medier». Med formuleringer som «valgte å forlate oss» skapte de større åpenhet og en endring av etikkplakaten. Siden 2006 har det vært arbeidet for mer omtale av selvmord i mediene. Man skal fremdeles være varsom med å konkretisere metode, fordi det kan føre til smitteeffekt. I fjor laget imidlertid NRK en større, grundig serie om selvmord på veiene, uten at denne er blitt problematisert av noen. Antall selvmord har for øvrig ikke blitt påvirket av endringen i medie­nes omtale.

Fortvilelsen og uroen over de ulike massedrapene er forståelig – og deles vel av oss alle. Lindgren, som er opptatt av smitteeffekt, påpeker at det ikke er det nominelle lave tallet i forhold til antallet lesere av informasjon som er poenget. Men det er økningen, understreker hun. Men det var færre terrorangrep i 2015 enn i 2006, 2007 og 2013. Når mønsteret er så variert, støtter det hypotesen om at mediene har en så vesentlig skyld i dette at de bør pålegges retningslinjer?

Utgangspunktet for sensommerens diskusjon om medienes dekning har vært premisset om at norske medier har gått av skaftet, tråkket over streken og opptrådd uetisk. Ingen av dem som har engasjert seg, har pekt på konkrete medier eller konkrete feilgrep. E-postboksen til Norsk Presseforbund, som er sekretariat for PFU, er gjerne en temperaturmåler for status ved store saker som terrordekning er. Vi har ikke fått en eneste henvendelse eller klage på norske mediers dekning av sommerens hendelser. Ikke dermed sagt at alt har vært upåklagelig. Men det er i alle fall et signal. NRK får som regel tifold av henvendelser, men har heller ikke hatt noen vesentlig pågang. Kringkastingsrådet skal på sitt første møte etter sommeren diskutere terrordekning, men vinklet på når og hvor ofte NRK skal avbryte sendeskjemaet og rapportere løpende i forbindelse med slike nyheter.

Mitt engasjement skyldes at jeg ikke synes det skal være en automatikk i å felle en dom over norske redaksjoner uten å vise til konkrete eksempler, og at jeg mener det er en avsporing å kreve nye retningslinjer, særlig felles internasjonale retningslinjer, ettersom det ikke finnes et fellesskap å lage eller utøve disse på bakgrunn av. Norske medier har allerede et sett av retningslinjer å forholde seg til som i sum avkrever varsomhet – også ved dekning av ulykker. Redaksjonene skal være saklige og omtenksomme i innhold og presentasjon. Disse reglene har vist seg robuste nettopp fordi de i liten grad omhandler spesifikk tematikk.

Til sist det sies noe om sosiale medier – som debattantene i denne diskusjonen systematisk utelater. Når terroren rammer, forteller folk om det på sosiale medier; de sprer informasjon om hvem og hvordan, slik vi så det i timene etter angrepet i Nice. De redigerte mediene må derfor fortsette å gjøre sin jobb, som er å sjekke fakta, avsanne misforståelser – og gjøre ansvarlige vurderinger i hvert enkelt tilfelle, som jo har vist seg å være svært ulike – slik at de bidrar til en offentlig opplyst samtale.

Kjersti Løken Stavrum er generalsekretær Norsk Presseforbund.

Mer fra Debatt