Annonse

Annonse

00:00 - 19. august 2016

Eliten er de andre

Asle Toje har et svært viktig poeng om brexit og migrasjon, men det drukner i svak klasseanalyse.

Klasseanalysen til Toje i kommentaren «Hvite niggere» 29. juli er rent ut bisarr, der han rakker ned på en forestilt middelklasses forakt for arbeiderklassen. Det starter i en førti år gammel og forslitt Bourdieu-analyse: «hvorledes ‘campingplassen’ er blitt medienes kulturelle toalett». Så forteller han oss at «seksti prosent definerer seg som arbeiderklasse» i Storbritannia, før han kommer med følgende logiske slutning: «Arbeiderklasse har blitt trygdeklasse, og trygdeklasse har blitt underholdning. I våre dager renner tv-skjermene fulle av realityserier med den hvite underklassen som hovedattraksjon. Middelklassens sympati for trygdeklassen er høyst begrenset.»

Det er vel ikke akkurat middelklassen som er mål for realityserier med hvit underklasse? Som altså i Tojes regnestykke skulle være hele 60 prosent av befolkningen. Forakten mot «navere» er langt fra et middelklassefenomen. Det gjelder hele samfunnet, og kanskje særlig arbeiderklassen. Et godt eksempel er den unge mannen som i 2012 sto frem i Dagbladet under «En ‘trygdesnylters’ bekjennelse». Det er sjelden noen har fått så stor medfart. Det samme gjelder i England, der man identifiserer seg som «folk flest» – «ordinary people», altså skikkelige arbeidsfolk, ikke snyltere og unnasluntrere. Uten å ha mer enn ett odiøst eksempel som ikke er representativt, klarer Toje å fastslå at «det er akseptert å snakke om white trash, hvite søppelmennesker» blant middelklassen.

Begrepet «white trash» har en helt annen konnotasjonsrekke enn «søppelmennesker», både på norsk og engelsk. I USA har det historisk vært et rasistisk begrep blant svarte, som et svar når de ble kalt «nigger», og blir av hvite ofte brukt selvironisk. Det konnoterer til mer det moralske ved å leve på samfunnets søppelplass, like mye som at de er søppel. Men det er selvfølgelig ikke PK. I det dannede USA brukes ikke begrepet. Toje tar nok feil når han sier at det er akseptert å bruke begrepet i Norge. «White trash» blir på samme måte som «neger» hysjet på i de kretser som Toje antagelig hentyder til.

Klasseanalysen skal henge sammen med at medier har blitt elitens talerør. «Mediene» har ifølge Toje bestemt seg for å tolke brexit som «rasistenes seier». «Rasisme», skriver han, «fungerer som rødt kort i ordskiftet: Vi er uenige. Du er rasist. Jeg vant. Ferdig snakka.» Men rasisme er ikke en klassekamp, det er ikke slik at de som hater og demoniserer muslimer, jøder eller svarte, er arbeiderklasse, mens middelklassen er politisk korrekt. Man finner slike holdninger i alle lag av befolkningen, og i spesielle grupperinger.

Å framstille seg selv som den eneste som plutselig ser dette, er blindt.

Man trenger litt grundigere empiri i slike debatter. Jeg kunne formulert meg tilsvarende i pingpongform: «PK fungerer som rødt kort i ordskiftet: Vi er uenige. Du er PK. Jeg vant. Ferdig snakka.» Rasisme, fremmedfrykt og musimhat var klare elementer under valget. Hvor viktig det var, er imidlertid også et empirisk spørsmål. Toje utdefinerer kjensgjerningen med bare én svak kilde. Ferdig snakka. Å underslå fremmedfrykt i dagens Europa er naivisme på høyt nivå.

Hovedpoenget i Tojes artikkel, nemlig at det er arbeiderklassen som har tapt mest på den fjerde friheten til EU, fri bevegelse av personer, er presis og viktig. Og at det er en sentral konfliktlinje som har blitt neglisjert. Arbeidsplassene har nettopp, som Toje skriver, blitt utfordret av EU-borgere fra land med svakere økonomi, innvandrere fra tidligere kolonier og flyktninger. Norske håndverkere føler helt klart østeuropeisk arbeidsinnvandring som en trussel. Konfliktene som da oppstår når arbeidsplasser faller bort, kan bli omfattende. At det også skulle gi gruppemessige identifikasjoner og ubehagelige utslag, er da sosiologisk elementært.

For den store britiske arbeiderklassen er det, som for den norske, også goder knyttet til fri flyt. De store koloniene med norske og britiske pensjonister i Syden, risikerer å miste rettigheter. Reisene og oppholdet vil bli mye dyrere og mer komplisert. Det er ikke bare studentene som nyter godt av friheten. Det er mange fordeler og ulemper ved EUs organisasjon. Det er faktisk mulig at The Economist har et poeng når de sier at de stemmer mot sine egne interesser. Fri handel har vel vist seg å være mer lønnsomt enn proteksjonisme? Og et fattig og redusert England vil vel ikke gavne de underpriviligerte. Men Toje har sikkert rett i at britiske politikere er arrogante. 

  Det er riktig at debatten rundt dette temaet har vært lite debattert offentlig, men innenfor ulike sosiologiske fag i Norge og i England er det langt fra det. At ulikhet reproduseres, og at underpriviligerte hvite har vanskeligheter gjennom utdannelsessystemet, er elementært. Å framstille seg selv som den eneste som plutselig ser dette, er blindt.

Asle Toje er jo en typisk middelklassemann selv, men bruker «middelklassen» som «de andre». Hvorfor er ikke anekdotene trukket fra hans egen sosiale erfaring? Hva meningen er med en slik fravær av selvsituering er vanskelig å forstå. «Eliten er de andre» må være et slags syndrom, som har tatt over for Helvete.

Runar Døving er sosialantropolog og professor ved Høyskolen Kristiania.

Annonse