Meddommerordningen er i søkelyset på grunn av den såkalte Hemsedalsaken, der tre menn i lagmannsretten til slutt ble frikjent for å ha voldtatt den gang 18-årige Andrea Voldum. Dette med at de ble frikjent til slutt er viktig, for tingretten fant dem skyldig hinsides all tvil, og fagdommerne i lagmannsretten mente de var skyldige. Som kjent var det tre meddommere som gjorde utslaget. Disse ble raskt satt i en elektronisk gapestokk, og i kjølvannet har hele meddommerordningen blir heftig kritisert.
Sigve Indregard peker i sin kommentar 12. august på at ordningen ikke fungerer, for så vidt som dem som blir utvalgt til meddommervervet, ikke utgjør noe representativt utvalg. Utvelgelsesmetoden til hver sak består i tilfeldig trekking fra et utvalg, men Indregard har rett i at dette utvalget kan være skjevt. I så måte kan det være et godt forslag å trekke tilfeldig fra hele befolkningen, og samtidig innføre en bestemmelse om at det er en allmenn borgerplikt å stille opp når kleroterion – som antikkens greske loddtrekningsmaskin ble kalt – har talt sitt tydelige tilfeldighetsspråk. Tilfeldig utvalg ved loddtrekning ble begrunnet med likhetsidealet: Overfor kleroterion stilte Perikles og Kriton sandelmaker likt. I det athenske demokrati ble metoden blant annet brukt til å velge borgere til domstolsordningen, dikasterion. Athenerne hadde altså ikke fast ansatte dommere i stående domstoler, men kun meddommere valgt ut blant likemenn. Dommerne ble enten valgt for ett år, eller til spesielle saker, som for eksempel saken mot Sokrates. «Athens viseste mann» ble som kjent dømt til døden av et flertall av 501 likemenn.
Hva mener vi med likemenn?
Men var de strengt tatt hans likemenn? Dette er ett av to viktige aspekter ved meddommerordningen som nå bør diskuteres: Hva mener vi med likemenn? Det andre spørsmålet, som gjelder forholdet mellom fagdommere og lekdommere og hvorvidt vi bør endre på dette, skal jeg i denne omgang la ligge.
Det er fort gjort å tolke likemannsprinsippet bokstavelig og tenke for eksempel at Jeg skal dømmes av folk på min alder og med liknende bakgrunn, som har forutsetninger for å forstå meg. Som Indregard var inne på er det et rettssosiologisk faktum at tiltalte og meddommere eller jurymedlemmer sjelden er fra samme sosiale stratum. Men – skal vi virkelig forstå likheten som sosial og økonomisk likhet?
Likheten mellom tiltalte og meddommerne er snarere den at ingen av dem er fagjurister. Her kan det imidlertid finnes unntak: Tiltalte kan jo være jurist, noe jeg selv har erfart som meddommer i Borgarting lagmannsrett. I det tilfellet tilhørte både tiltalte og meddommerne den store brokete middelklassen. Når det gjelder økonomisk kriminalitet, kan den konstellasjonen oppstå rett som det er, men dette vil likevel høre til unntakene. Som sagt er det fåfengt å forstå likheten sosioøkonomisk. Så vidt jeg kan forstå, er hovedbegrunnelsen for ha meddommere med reell medbestemmelsesrett at hvem som helst kan ta stilling til selve skyldspørsmålet: Gjorde han det, eller ikke? Her trengs bare allmenn fornuft, en dømmekraft som enhver voksen borger besitter (selv om det store vi-et vel er ganske ulikt utrustet på dette området). I så henseende har meddommerne kun en kontrollfunksjon: De skal komme med en second opinion og med det kvalitetssikre domslutningen. Det mest interessante spørsmålet blir nå: Er det slik våre lovgivere forstår likheten i likemannsprinsippet?
Steingrímur Njálsson er lektor i samfunnsfag og historie ved Oslo by steinerskole.