Annonse
00:00 - 12. august 2016

Ånden

Kulturmannen, Knausgård og Min kamp. Det var stikkordene Vigdis Hjorth fikk til inspirasjon.

Annonse

Det gikk mot slutten, det hadde gått mot slutten en stund, visste hun, men hun vegret seg mot bruddet. Han vegret seg sikkert også for bruddet, derfor hadde han ikke brutt, sånn er det, menneskene vegrer seg for bruddet, for å avvise og såre selv om det er nødvendig, og vegrer seg mot å bli alene, det er sårbart å være alene. Derfor lot de det hangle og gå, for å utsette smerten som følger med bruddet, for uansett hvor riktig bruddet er, gjør bruddet vondt, om bare i noen dager, det er likevel sårt, du er alene igjen. De hadde ikke ligget sammen på lenge, hadde ikke hatt det hyggelig på lenge, hadde kranglet og sagt stygge ting til hverandre, det var nedverdigende og vondt for begge. Hun snakket med venninnene sine og var frustrert og lei seg, og de sa hun måtte gjøre det slutt, når det likevel ikke var til å unngå, rådet henne til ikke å utsette smerten, men hoppe i smerten. Så tok hun mot til seg, overvant angst og skyldfølelse og ringte og gjorde det slutt, og han ble brysk og avvisende og sa det var på overtid og brøt samtalen. Så fikk hun en anklagende melding, så var hun der, i smerten, tung, trist, alene.

 

Dagen etter kom han for å hente de få sakene han hadde hos henne, hun bøyde seg fram for å se om alt lå i posen hun skulle gi ham, han rynket på nesa og sa: Å, den ånden din.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse