Annonse
00:00 - 29. juli 2016

Helsestasjonismen

Vil den stadige utvidelsen av helsestasjonens ansvarsområder nå et metningspunkt, der de åpenbare bedringene i folkehelsen blir mindre og faren for at velmente målinger tipper over i overbehandling og «sykdomskremmeri»?

Illustrasjonsfoto: Getty Images
Annonse

Vår lokale helsestasjon i Oslo kaller oss inn til den obligatoriske ettårskontrollen. Der ser alt ut til å være i skjønneste orden, bortsett fra at min sønn viser få tegn hverken til å ville gå eller krabbe. Hans foretrukne fremgangsmåte er å ake rundt på baken med ett ben ut til siden og ett under seg, mens han drar seg fremover. Unormalt, ja, men bekymringsfullt? Eller er ikke det lenger en forskjell som gjør en forskjell?

 

Blir man foreldre i dag, vil man få over et dusin innkallinger til den lokale helsestasjonen, der barnet blir vaksinert, veid, målt og gransket. Titter man over helsesøsterens skulder, vil man se en skjerm opplyst i fargerike utviklingskurver, hvor resultatene omhyggelig blir plottet inn. Dagens «totalundersøkelse» av småbarn har sin opprinnelse 110 år tilbake, da den første helsestasjonen ble etablert i Oslo etter initiativ av professor i barnesykdommer, Axel Theodor Johannessen, hvis formål var bekjempelse av spedbarnsdødelighet. I årene som fulgte ble også forbedring av hygiene, amming og ernæring viktige oppgaver for helsestasjonen.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Fremmaningen av Sejersteds ånd blir enda vanskeligere å forstå sett i lys av Lindgrens tidligere kritikk.»
«Det er lett å tenke seg eksempler på at en bok tråkker feil i et slikt landskap.»
«Slikt gir anledning til å prøve om også stråmenn kan vende det andre kinnet til.»
«Har vi egentlig råd til å la en stor del av elektoratet seile sin egen sjø?»