00:00 - 29. juli 2016

Helsestasjonismen

Vil den stadige utvidelsen av helsestasjonens ansvarsområder nå et metningspunkt, der de åpenbare bedringene i folkehelsen blir mindre og faren for at velmente målinger tipper over i overbehandling og «sykdomskremmeri»?

Illustrasjonsfoto: Getty Images

Vår lokale helsestasjon i Oslo kaller oss inn til den obligatoriske ettårskontrollen. Der ser alt ut til å være i skjønneste orden, bortsett fra at min sønn viser få tegn hverken til å ville gå eller krabbe. Hans foretrukne fremgangsmåte er å ake rundt på baken med ett ben ut til siden og ett under seg, mens han drar seg fremover. Unormalt, ja, men bekymringsfullt? Eller er ikke det lenger en forskjell som gjør en forskjell?

 

Blir man foreldre i dag, vil man få over et dusin innkallinger til den lokale helsestasjonen, der barnet blir vaksinert, veid, målt og gransket. Titter man over helsesøsterens skulder, vil man se en skjerm opplyst i fargerike utviklingskurver, hvor resultatene omhyggelig blir plottet inn. Dagens «totalundersøkelse» av småbarn har sin opprinnelse 110 år tilbake, da den første helsestasjonen ble etablert i Oslo etter initiativ av professor i barnesykdommer, Axel Theodor Johannessen, hvis formål var bekjempelse av spedbarnsdødelighet. I årene som fulgte ble også forbedring av hygiene, amming og ernæring viktige oppgaver for helsestasjonen.

Annonse

«Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet.»
«Mitt anliggende er kvaliteten på den offentlige debatten i Norge.»