Folket er blitt gale. Gale, sier jeg dere. De stemmer mot sine egne interesser. De stemmer på Le Pen og Trump og brexit. Trenger vi mer bevis for at demokratiet bør innsnevres?
På Twitter slo emneknaggen «Brexit marks the dawn of a post-factual society» saltomortaler. Tanken er at mens EU-tilhengerne stod for fakta, var brexit kampanjen bygget på løgner. De skremte med EUs firkantede bananer, finsk-ugriske språkkrav og lakrispiper i tvåan.
Forbli-kampanjen var derimot forbilledlige i sine påstander om at brexit ville føre til krig og økonomisk undergang. Pundet ville styrte brennende i havet med tenk-på-et-tall arbeidsplasser om bord. Ansvarlige dommedagsprofeter som The Economist har siden vært i villrede om hvorfor dommedag lar vente på seg – kanskje nærmere jul, legger de håpefullt til.
Redaktør Brendan O'Neill har trolig rett når han skriver at «det slående ved Storbritannias EU-utmeldelse, er at de fattige gjorde det». Det var nemlig samfunnets lavere sjikt som viste makt gjennom stemmeseddelen. Svette intellektuelle torturerer nå ordboken i en lydisolert kjeller for å få vokabularet til å nulle valgresultatet uten å nulle demokratiet.
Du kan nemlig ikke si at du vil ta stemmeretten fra folk bare fordi de ikke tjener nok. «De underpriviligerte sviktet de overpriviligerte», klinger også feil. Bedre da å snakke om «de unge», de som fikk selveste fremtiden stjålet fra seg. De unge var nemlig overveldende for å bli værende i EU. I alle fall blant de 36 prosent i gruppen 18–24 som gadd å stemme.
Hver tidsalder har sine verdige ofre. På samme måte som vi i Norge på 1700-tallet pekte ut enker og foreldreløse som spesielt trengende, har vi i dag et offerhierarki hvor etniske, religiøse og seksuelle minoriteter konkurrerer om pallplassene. Vel så interessant er hvem som ikke er verdige ofre – den hvite arbeiderklassen.
Dette er i seg selv interessant, siden slike utgjør en betydelig del av befolkningen. En studie fra Storbritannia viste at selv om bare en fjerdedel av befolkningen driver med kroppsarbeid, ser hele seksti prosent seg som arbeiderklasse. Dette kommer dels av familierøtter, men også av at økonomien skaper sjel-knusende lavlønnsjobber i rikt monn, bare ikke i fabrikkene.
Arbeiderklasse er blitt trygdeklasse, og trygdeklassen er blitt underholdning. I våre dager renner tv-skjermene fulle av realityserier med den hvite underklassen som hovedattraksjon. Middelklassens sympati for trygdeklassen er høyst begrenset. Som en overskrift i avisen Daily Mail uttrykte det: «Feit eller mislykket? Det er trolig din egen skyld».
Vi er nøye med å påpeke at vi bare forakter fattige når de er hvite. Jim Goad beskriver i boken The redneck manifesto hvorledes «campingplassen er blitt medienes kulturelle toalett, det eneste akseptable sted å dumpe ens rasistiske fordommer». For det er akseptert å snakke om white trash, hvite søppelmennesker, slik Thomas Hylland Eriksen beskrev Frps velgere.
Goad konkluderer at «forskjellen på sjokkerende rasisme og treffende satire kommer an på niggerens farge.» Grunntanken er at folk fra lavere sosiale lag – igjen for å sitere Hylland Eriksen «har lav utdannelse, ikke forstår sitt eget beste og derfor stemmer mot sine objektive interesser». Slik ble grasrota til hvitt søppel. Heller ikke arbeiderklassens egne partier vil representere slike. Sosialdemokratene er nemlig «under nytt lederskap».
Problemet er at det er nettopp den hvite arbeiderklassen som har tapt mest på globalisering og masseinnvandring i form av lønnsstagnasjon og jobbusikkerhet. Det er alltid noen som er villig til å jobbe mer for mindre. Hvem tjener på dette? Middelklassen, som får billigere tjenester. Hvem taper på dette? De som før hadde jobbene.
Harvard-professor Dani Rodrik påpeker at dypere økonomisk integrasjon nødvendiggjør harmonisering av lover og regler. Dypere integrasjon vil derfor føre til enten en uthuling av demokratiet eller en uthuling av nasjonalstaten. Han ser et «trilemma»: Et samfunn kan ikke være fullstendig globalt integrert, selvstendig og demokratisk. Du kan bare få to av tre.
Derfor er nå demokratiet under press. Apropos fakta: Du skal ha riktig mange vekttall for å forstå at å kastrere folkevalgte organer er en høyere form for folkestyre. Mediene forteller oss at direktiver er mye, mye bedre enn demokrati. Dansken Lasse Jensen hadde kanskje et poeng da han hevdet at mediene er blitt en del av makteliten?
Siden det kan se ut som om det er den rådende ordens tapere som bruker stemmeretten til å motvirke en utvikling i deres disfavør – som jo er legitimt – har mediene valgt en annen fortolkning. Brexit ble rasistenes seier. Anklagen ble begrunnet i en syltynn studie som hevdet at rasistiske overgrep økte med 57 prosent etter brexit. Rasisme fungerer som rødt kort i ordskiftet: Vi er uenige. Du er rasist. Jeg vant. Ferdig snakka.
For grunnen til at vi lever i et samfunn hvor rasisme er den ultimate synd, mens anti-hvit rasisme er helt greit, er fordi hvite antas å være iboende privilegerte. Men er det slik? I boken The Son Also Rises viser Gregory Clark at den sosiale rangstigen har vært forbløffende stabil i 800 år. Sosial status er intenst arvelig. Den hvite underklassen har aldri vært privilegerte. Som det heter seg i Danmark: Først pisser de på os, bagefter siger de, at vi lugter.