Annonse
00:00 - 03. juni 2016

Velkommen til Sverige

Mot. Hva er det? Er det å stå opp for det man tror på? Å vite hva man må gjøre, og gjøre det av full kraft? skriver Linda Boström Knausgård.

Hun som handlet: Da over 300 nynazister marsjerte i den svenske byen Borlänge, møtte Tess Asplund dem ansikt til ansikt med knyttneven hevet. Foto: David Lagerlöf/Expo/TT News Agency/Press Association Images
Annonse

Det er første mai 2016. Det er en av de første virkelig varme dagene. Sollyset, hardt og skjærende nå i starten, mellom vår og sommer, strømmer inn gjennom vinduet i kjøkkenet der jeg står og vasker opp, eller setter frem frokost, eller prøver å få en slags orden i haugen av regninger. Barna ligger i sofaen på stua og ser på tv, og mamma, i stripete nattkjole og med bustete hår etter søvnen, kommer inn i rommet, og jeg tror vi sier god morgen, men jeg vet at vi sier: Fint demonstrasjonsvær.

Denne dagen, da det ikke kommer til å foregå noe som helst i våre liv utenom vanlige gjøremål med de fire barna, kommer en kvinne alene til å tilintetgjøre 300 nazister i Borlänge.

Hvor begynner denne historien?

Med et bilde? En fortelling om mot? Politikk? Sverige?

 

Mamma forteller meg den samme historien denne morgenen som hun har fortalt så mange ganger før, men hver gang forteller hun den som om det var første gang, og jeg elsker å høre den. Så jeg lytter. Ser det hele utspille seg foran øynene mine. Jeg hører sangen, ser de røde fanene, morfar pyntet i sin fineste dress og med en rød rose i hånden, hånd i hånd med mamma. Hun forteller om sin far, min morfar, snekkeren som levde hele sitt liv i Norrland, om første gang han reiste med fly for å besøke sin voksne datter, Ingrid, som en dag sa opp jobben som sekretær ved jernverket i Luleå: «Livet. Så lite», sa hun og tok toget ned gjennom Sverige for å bli skuespiller, men det var ikke henne historien handlet om, ikke hennes klassereise, men om morfar og om arbeiderbevegelsen.

Morfar levde størstedelen av sitt liv i et Sverige der man stemte på sosialdemokratene, var fagorganisert, betalte skatt fordi man trodde på at man fikk noe tilbake, man jobbet hardt, kvinnene tok seg for det meste av hus og hjem, det var viktig å være hel og ren. En idyll i nord. Et lite land. En landsfader. Et folk. Høyresiden var isolert og holdt seg for seg selv, en minoritet, gods og gull i generasjoner tilbake. Man tilhørte høyre- eller venstresiden. Man var stolt over å være på venstresiden, det var ikke blandet sammen som i dag, der høyresiden kaller seg det nye arbeiderpartiet og arrangerer eget demonstrasjonstog på første mai og venstresiden for lengst har mistet sitt absolutte flertall og er svekket og sitter i riksdag sammen med et fremmedfiendtlig parti, Sverigedemokraterna, som er det tredje største partiet, og mange spør seg hvordan det kunne skje her i Sverige, at det gikk så fort, mens andre naturligvis er glade for at de endelig, i demokratiets navn, i et demokrati de selv ikke tror på, får fremføre sitt eneste politiske standpunkt: Ut med innvandrerne. Hold Sverige svensk. En glede som denne dagen manifesterer seg i en demonstrasjon i Borlänge, en liten by et sted i Sverige. Nå vil sikkert Sverigedemokraterna si at jeg blander kortene, at jeg ikke har rett til å sammenligne et demokratisk innvalgt parti i Sveriges riksdag med de høyreekstreme som demonstrerte i Borlänge, med hvite skjorter, slips, bannere og opprørsskjold, omsorgsfullt passet på av svensk politi hvis eneste oppgave var å forsvare ytringsfriheten gjennom å sørge for at det ikke hendte noe med de 330 mennene som hadde samlet seg denne solfylte dagen, arbeiderbevegelsens kampdag: Frihet, likhet, brorskap, og det må naturligvis føles som en seier for disse 330 tilreisende fra overalt i Sverige, fra Finland og Norge, å ta over denne dagen. Å vise seg fullt synlig, i all sin prakt på denne hellige dagen. Men det gikk ikke slik de hadde tenkt.

 

Linda Boström Knausgård

  • Svensk forfatter, født 1972.
  • Debuterte med diktsamlingen Gör mig behaglig för såret i 1998. Har senere gitt ut novelle­samlingen Grand Mal (2011) og romanen Helios­katastrofen (2013).
  • Har også laget radio­dokumentaren Jag skulle kunna vara USA:s president (2005) om sin egen erfaring med bipolar lidelse og innleggelse på psykiatrisk avdeling.
  • Gift med forfatteren Karl Ove Knausgård.

Foto: Arvida Byström

Mot. Hva er det? Er det å stå opp for det man tror på? Å ikke være så redd for sitt eget skinn? Å vite at det er viktigere å leve sannferdig enn å bli likt? Å vite hva man må gjøre, og gjøre det av full kraft?

Jeg vet ikke hva mot er, annet enn som noen få hendelser i livet, men jeg vet hva det er å ikke våge å stå for det man mener.

Jeg vet hva det er å være feig. Jeg gikk på overklasseskoler hele skoletiden, hvor alle mine venners foreldre naturligvis tilhørte høyresiden, og jeg ville være med, få venner, få være med til de enorme landstedene deres i helgene, herregårder, hjem til de fantastiske leilighetene deres, jeg ville ha friskheten deres, den vakre ansiktshuden, den suverene holdningen og måten å te seg i verden på, som bare den kan få som ingenting har å frykte, generasjoners innflytelse, klassisk dannelse, våpenskjold og adelskalender. Jeg sa aldri at jeg var sosialdemokrat. Og så døde Palme. Sveriges statsminister, klasseforræderen, som ga opp sin borgerlige bakgrunn for å vie sitt liv til arbeiderbevegelsen, spaserende hjem fra kino den vinterkvelden i februar, skutt på kloss hold av en morder vi ennå ikke vet hvem er.

Var det der det begynte?

Mamma gråt, og jeg var redd som vanlig, redd for at hun var lei seg, for at jeg ikke kunne trøste henne, for at hun ikke skulle bli glad igjen, kanskje gikk det aldri over, og jeg gikk til skolen og der fikk jeg høre at i natt hadde sjampanjekorkene gått i taket rundt om i leilighetene på Östermalm, for nå var Palme myrdet.

 

Det er lenge siden jeg demonstrerte på 1. mai, hvert år forbanner jeg meg selv for min slapphet, for at jeg ikke bare tar toget inn til Malmö med barna, for at jeg ikke orker å ta opp kampen med dem når de heller vil spille dataspill, leke og være med venner.

Jeg tar toget inn til Malmö flere ganger i uken. Denne høsten, vinteren og våren har jernbanestasjonen vært overfylt av flyktninger, politi, hjelpeorganisasjoner og reisende. Skilt på perrongene og rundt om i ankomsthallen. Refugees. Welcome to Sweden, på alle verdens språk, og når jeg leste de ordene, Refugees. Welcome to Sweden, begynte tårene å trille uten stans. Velkommen til Sverige. Velkommen til Sverige.

Nest etter Tyskland er Sverige det landet i Europa som har tatt imot flest flyktninger i løpet av den siste tidens flyktningstrøm, og jeg så dem overalt, de lå på gulvet og sov med barna rundt seg på pappkartonger, og jeg prøvde å forstå hva de hadde vært igjennom. At de hadde flyktet fra en brennende krig, at de hadde båret sine barn hundrevis av mil, at de hadde reist fra alt de visste om for kanskje å kunne overleve i et annet land, og hva skal de gjøre nå? Hva skal vi gjøre? Jeg reiser frem i tid og ser dem etter noen år, da de kanskje jobber på en avdeling som den hvor jeg pleier å være. Jeg tenker på avdeling 56 i Helsingborg, på det store sykehuset med utsikt over bukten der fergene går i skytteltrafikk mellom Danmark og Sverige, hvor jeg legges inn en gang i måneden for å få behandling, og hvor nesten alle som jobber der er innvandrere, og hvor jeg etter hvert kjenner dem alle sammen: Shakib fra Afghanistan, som var både redd og glad da han nylig skulle dra i sin brors bryllup i Kabul, han ville ikke tilbake, men han måtte. Haider fra Irak, som alltid svarer når jeg spør hvordan det går med ham: Under kontroll. Under kontroll. Han pleier å vekke meg tidlig om morgenen og følge meg til behandlingen, og vi må ofte vente, og da forteller han om Irak, at han var blodgiver under krigen, og at det er så mye bedre her. Mye bedre for familien. Mohammed, som ser ut som en gud, to meter høy og som med en ro jeg aldri har sett maken til kløyver luften der han går i korridoren. Elza fra Mexico, som er streng og krever litt mer av pasientene enn de kanskje er vant til, som våger det, fordi hun tror på det hun gjør. Jeg har ofte tenkt at Sverigedemokraterna burde dra dit på studietur for å se hvor godt det fungerer, og så tenker jeg på byen vår, Glemmingebro, på Österlen, og på den bølgen av opprørthet som gikk gjennom byen da vi fikk vite at den nedlagte skolen i gaten vår skal bli hjem for enslige flyktninggutter fra Afghanistan. Min egen uventede reaksjon. Hvordan jeg straks tenkte på jentene våre, snart tenåringer, og hvordan jeg følte redsel. Ville det være trygt for døtrene våre? Det var det jeg tenkte.

 

Det var som om det at vi åpnet våre grenser for så mange på så kort tid, også åpnet slusene for m­otstanden. Noe brast.

Jeg tenkte ikke på guttene som helt alene var blitt tvunget til å forlate sine familier og sitt fellesskap, helt alene, for å havne i en avkrok i Sverige, der vi riktignok tok imot dem, sørget for at de fikk tak over hodet, siden en eller annen driftig entreprenør uten adekvat utdanning hadde bestemt seg for å tjene penger, og kommunen ble nødt til å betale i dyre dommer siden de ikke selv hadde rukket å løse situasjonen. Kommer vi til å ta imot guttene fra Afghanistan i Glemmingebro? Invitere dem hjem til oss? Kommer jeg til å gjøre det?

Jeg vet ikke.

Men jeg vet at flyktningmottak står i brann i Sverige. Det ene etter det andre. Jeg vet at nazister demonstrerer og at ingenting kan gjøres politisk for å stoppe dem, og jeg vet at vi lever i en annen verden enn den jeg kjenner. Jeg sitter på toget og de har innført passkontroll, og jeg har glemt legitimasjonen min i den andre vesken, og den unge politimannen ser på meg og sier: Det går bra. For jeg er jo svensk, med all den tryggheten det innebærer, en trygghet som størstedelen av jordens befolkning ikke engang kan forestille seg.

 

Hva slags Sverige er det flyktningene kommer til?

Det var som om det at vi åpnet våre grenser for så mange på så kort tid, også åpnet slusene for motstanden. Noe brast. Grenser ble flyttet, også i språket, og plutselig var det fullstendig akseptert å snakke om oss og dem, man hørte det hver eneste dag, på nyhetene, mens man ventet på bussen, og i Riksdagen vet vi fortsatt ikke hvordan vi skal håndtere Sverigedemokraterna, den nye parlamentariske situasjonen kjennes farlig ut. Socialdemokraternas svar er å øke tryggheten, sørge for at arbeidsløsheten synker, slik at grobunnen forsvinner for de fremmedfiendtlige, for nazistene, og jeg vet ikke om de er naive, eller vidunderlige, om det Sverige de snakker om noensinne vil komme tilbake, men jeg ønsker det. Noe må vi alle tro på.

Dagen går, timene føles lange, ettersom de kun består av velkjente hendelser og gjøremål, og snart kommer Tess Asplund til å nærme seg demonstrasjonstoget som har begynt å røre seg i Borlänges gater. Jeg vet naturligvis ikke hva hun tenker, men jeg vet at synet av nazistene i sine dresser, med sine flagg og sine opprørsskjold, det at de har rett til å fremføre sine synspunkter i et demonstrasjonstog, får henne, en farget kvinne, alt det nazistene forakter, til å knytte neven og gå imot dem, og på et øyeblikk har hun uskadeliggjort dem. Det bildet kommer ingen som har sett fotografiet som nå har gått verden rundt, til å glemme. Etterpå sa hun at det var en innskytelse, eller kanskje er et annet begrep, guddommelig inspirasjon, mer passende, at den ble vekket av sinnet over nazistenes oppsyn, at det var hennes hyllest til Nelson Mandela.

Politikere kan ikke følge sine innskytelser. De må vurdere hvor vidtrekkende beslutningene deres er. Konsekvenser. Er det enkeltmennesket som nå kan gjøre en forskjell? Skjære rett inn i sjelen med en handling så tydelig, sterk, og en slik bærer av tid, historie og undertrykkelse. Og frihet. Frihet til å handle.

Mot.

Nazistenes planer om å kuppe arbeidernes dag for å nå ut med sitt budskap, ble til intet.

Det man kommer til å huske fra den dagen, er Tess Asplund. Hennes handling.

Linda Boström Knausgård er forfatter.
Oversatt fra svensk av Cato Fossum.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse