Altfor mange debatter krinser ensidig om skolens indre. Men det er nødvendig å se skolen som en del av noe større enn seg selv, av samfunnet, av det kollektive, og det er nødvendig å diskutere hvordan dette kollektive kan gå i seg selv samlet. Det er påfallende at tilhengere av nyliberalismen, blant annet kunnskapsministeren, ikke vil diskutere dens ødeleggende effekt på skolen. Jeg synes den fremstår tydelig.
Simon Malkenes, lektor og forfatter av boken Bak fasaden i Osloskolen, skriver 17. juni i Morgenbladet at nyliberalismen er «ortodoks for de troende og paradoksal for de ikke-troende. Derfor er alt mulig i nyliberalismen, uten det å stille spørsmål ved nyliberalismen.» Malkenes argumenterte allerede i 2014 for at nyliberalismen ville demontere fellesskapet. I Morgenbladet skrev han: «Læraren veit at dei (elevene) like mykje er summen av sine omgjevnadar, av dei kåra dei veks opp i. At elevar i skolen må lærast og dannast slik at dei kan leve saman med andre menneske». Jeg er lærer og er ansatt innen et nyliberalt system, et system som fremmer usunn konkurranse, skaper skoletapere og svekker demokratiet på en måte jeg ikke ønsker velkommen.
Lærere er kollektive vesener.
Nyliberalismen splitter opp det kollektive og skaper konkurranse mellom mennesker. Som lærer kommer jeg i indre konflikt. Det forventes at jeg kontinuerlig oppfordrer elevene mine å bli bedre utgaver av seg selv, men jeg har lyst å si at verden trenger dem, at det er bruk for dem. Men sannheten er at verden averterer etter de beste. Så jeg sier at de må ta en utdannelse, at det er tøft der ute, at de må redde seg selv.
Et menneske som står alene, og helst i konkurranseforhold til andre individer, er sårbart. Hvis dette mennesket i tillegg oppsøker kjøpesentre oftere enn biblioteker er vilkårene for nyliberalistisk blomstring tilrettelagt. Nyliberalister liker ikke en klok befolkning. Nyliberalister liker en befolkningen som lar markedskreftene definere hva den trenger for å bli lykkelig.
Når jeg spør elevene mine hva de er opptatt av, sier de film, venner, gaming, iphones, ipads, sport, musikk, dans, gutter og jenter. Det er naturlig at de er opptatt av den begrepsverdenen de er en del av. De kan ikke klandres at de ikke interesserer seg mer for hva som er utenfor den, for urettferdighet og krig, matsvinn. De kan ikke klandres for at de blir manipulert til å bli hekta på sitt eget utseende, på gaming, gjennom teknologien de anser uunnværlig. Jeg har fortalt dem at appsene er designet for å gjøre dem avhengige i den hensikt å manipulere deres atferd. Det hjelper ikke. Jeg er bare en lærer. Alle andre gjør det. Mor og far sier det er greit.
I skolen styrer markedet. Læreren ansvarliggjøres som ledd i at elevresultatene skal opp. Som lærer merkes dette best ved ekstra skjemautfylling og planarbeid, og at vi blir satt til å granske vår praksis og dokumentere at granskingen har skjedd. Lederne spør oss hva vi kan endre i undervisningen og hvordan vi kan motivere elever mer. Det gjennomføres ledervandringer, som vil si stikkontroller av undervisning, etterfulgt av «utviklingssamtaler» hvor avvik og utviklingspotensialer blir diskutert.
Da jeg studerte Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) var skjema og observasjonspraksis en innforstått del av studiet som ble veiledet av profesjonelle pedagoger og fagdidaktikere. I dag ligger paradokset deri at læreren, som i utgangspunktet er profesjonell gjennom utdanninga si, skal utvikles. Lederne har definisjonsmakt over profesjonalitet. Samtidig mangler lederne faglig kompetanse som overgår lærernes faglige kompetanse.
Nye belønningssystemer og kreative titler som «superlærer» bidrar ytterligere til å etablere mer hierarki i skolen. I nyliberalismen vil dette hete noe sånt som «en karrieremulighet for lærere», men jeg spør meg om det er karriereveier lærere flest ønsker. Lærere er kollektive vesener. Hierarki splitter kollektivene, det skaper konkurranse, og gir i forlenging svakere fagforeninger.
Sosial kompetanse blir sekundært. Formell faglig kompetanse vektlegges. Elevene må utmerke seg. Det samme må lærerne. Det må tas ansvar. Istedet for å granske sitt politiske system plasserer kunnskapsministeren ansvaret hos skolen, hos læreren og hos eleven. Jeg er bekymret for morgendagen. Hva venter de unge? Hva venter den gjennomsnittlige? Unge som skal inn i arbeidslivet må profilere seg. Det blir færre jobber. Vil de bli sendt på jobbsøkerkurs i Nav, hvor de i hopetall skal lære seg å konkurrere bedre, om de stadig færre jobbene?
Det er kanskje litt romantisk, men tenk hvis vi kunne formidlet elevene våre at samfunnet trenger dem. Hva hvis markedskreftene ikke lærte dem opp til å bli passive konsumenter, hva hvis kunnskapsministeren ikke ansvarliggjorde skolen for denne utviklingen, hva hvis?
Hva hvis markedskreftene, samfunnet, foreldrene og skolen predikerte samme liv og lære? Og at denne læren praktiserte samhold, bærekraft, demokrati og inkludering, istedenfor konkurranse og ny ledelseskultur. Kanskje en positiv bieffekt ville vært at flere unge ble mer aktive, anså livet mer meningsbærende, droppet mindre ut av skolen? Men det avhenger kanskje av om nyliberalistene er villige til å granske nyliberalismen.
Lillian Utne Skjæveland er lærer ved Undheim skule.