Annonse
00:00 - 03. juni 2016

Nyliberalisme og det perfekte marked

Annonse

Linn Stalsberg innlegg «Nyliberalismen pågår» i Morgenbladet 20. mai treffer spikeren rett på hodet. Hun får med seg både de politiske realiteter og de praktiske konsekvenser på en utmerket måte. Nyliberalistiske oppfatninger kan trolig også knyttes til selvavviklingen av de europeiske kommunistregimer, og kan tolkes som et bevis på at markedsøkonomier er best, da den er forenlig med demokrati og økonomisk vekst. Det er mange former for demokratiske markedsøkonomier og det nyliberale alternativ er bare en naiv ytterlighet.

I mikroøkonomiske lærebøker behandles fortrinnsvis en ekstrem og urealistisk form for markedsøkonomi. Det er teorien om det perfekte marked, også benevnt «frie markeder», «fullkommen konkurranse» og liknende. Selvsagt behandles også teorier for ufullkommen konkurranse, eksterne virkninger og så videre, men det er teorien om det perfekte marked som blir stående. Den empiriske relevans av teorien om det perfekte marked i virkelighetens verden drøftes i liten grad. Noen forfattere antar ganske enkelt at forutsetningene for det perfekte marked er tilnærmet oppfylt. Alle kan se at to av de grunnleggende forutsetninger for det perfekte marked åpenbart er feil.

Det er på høy tid at teorien om det perfekte marked begraves.

Den første forutsetningen gjelder homogene produkter som betyr at det er likegyldig hvem som er leverandør da alle enhetene i et marked er identiske (hvilken kan gjelde for elektrisk energi og drivstoff). Imidlertid er omtrent alle varer og tjenester for konsumformål inhomogene (merkevarer). Den annen forutsetning er at det forutsettes perfekt konkurranse. Det vil si at alle markedsaktører er så ubetydelige i markedet, at de må tilpasse seg til gitte markedspriser (pristilpasningsadferd). De fleste faktiske markeder er imidlertid preget av at selgersiden er dominert av oligopol, altså at et lite antall selgere (gjerne under ti) dominerer ved å ha prispolitikk, merkevarebygging, reklame osv, som sine fremste konkurransemidler.

Riktignok er det slik at hvis alle forutsetninger for de perfekte markeder var oppfylt, så oppnår man «en god løsning». På den ene side vil «Alle konsumenter små» gjennom sine kjøp bestemme produksjonens art og omfang. Hver krone som anvendes i et marked, fungerer således som en stemmeseddel (altså svært demokratiske når man ser bort fra inntektsfordelingsproblemer). På den annen side, vil det være slik at alle bedrifter er pristilpassere (tilpasning til gitte markedspriser), som på lang sikt gir profitt lik null på grunn av konkurransen. Dette synes å føre til at for noen økonomer synes troen på det perfekte marked å få nærmest preg av å være et religiøst dogme. Markedsprisene gir uttrykk for «markedets dom», som bestemmer hva som er riktig og galt og bør derfor ikke tukles med.

Den politiske konsekvensen av dette er at de perfekte markeder i teorien løser alle økonomiske problemer i samfunnet til befolkningens beste. Det er da viktig at folkevalgte og andre ikke forstyrrer de perfekte markeders utvikling på vei mot samfunnsgavnlige likevektsløsninger. Markedene gir derfor «av seg selv» den optimale løsning, slik at demokratiske organer kan bygges ned (kfr. Høyres kommunepolitikk). Denne teorien er selvfølgelig helt bak mål i et virkelig samfunn med merkevarer, oligopoler og skjev inntektsfordeling. Det er mitt syn at nyliberalismen har sitt utspring i at troen på det perfekte marked kan legges til grunn for praktisk politikk i vestlige samfunn. Det gir eller medvirker til samfunnsproblemer på mange felter – kfr. blant annet Roman Linneberg Eliassen, Anwar Shaikh og Rana Foroohar.

I det efterfølgende omtales bare de nyliberalistiske problemene relatert til offentlig forvaltning, som er knyttet til «produktivitetsdogmet», det vil si at privat sektor er mer effektiv enn den offentlige. Dogmet er basert på data som ikke er sammenlignbare. Det er selvsagt feil å sammenligne privat industriproduksjon med offentlig produksjon av forvaltningstjenester. Offentlige tjenester er individrettede (helse, omsorg, saksbehandling osv.) og er neppe mindre effektive enn individrettede tjenester i privat sektor (håndverkere, advokater, tannleger, frisører osv.).

Hvis man tror på teorien om det perfekte marked og produktivitetsdogmet må praktisk politikk i offentlig forvaltning bestå i å overlate mest mulig av den økonomiske virksomhet til markedet og ellers begrense offentlig virksomhet mest mulig. For virksomhet som likevel må finansieres via skatter, så bør man i henhold til produktivitetsdogmet i størst mulig grad bruke private underleverandører (privatisering). Generelt sett bør derfor offentlig forvaltning baseres på kjøp og salg. En slik tankegang kan også anvendes når det offentlige selv er produsent (sykehus, universitet osv.) og omtales ofte som resultatorientert budsjettering.

Eksempelvis kjøper staten de forskjellige tjenester fra sykehus til fastlagte stykkpriser (administrert priser). Dermed må den nødvendige og tradisjonelle utgiftsbudsjettering kombineres med resultatorientert budsjettering. Hvorvidt slik resultatorientering er hensiktsmessig må vurderes mot kostnadene ved resultatorienteringen. Eksempelvis hvor mange legeårsverk brukes til rapportering og hvor man kontrollårsverk trenger man ellers. En illusjon i denne forbindelse synes å være at statlige kjøp av helsetjenester reduserer eller endog eliminerer det medisinsk faglige skjønn. Det er feil, slik skjønn er alltid nødvendig i diagnose og behandling. Det nye ligger i at faglige hensyn må sidestilles eller kanskje underordnes de økonomiske.

Det er således på høy tid at teorien om det perfekte marked begraves og dermed nyliberalistiske teorier om samfunnsstyring.

Stein Østre er professor emeritus, Rena.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Enhver by med respekt for seg selv skal bli en smartby.»