Annonse
00:00 - 03. juni 2016

Hvem er det som kriger her?

Aldri før har jeg opplevd at en psykoterapeut tar parti mot kvinnen og for mannen i en relasjonskonflikt, skriver Ebba Witt-Brattström i sitt svar til Sissel Gran.

Uenige om feminisme: Samlivsterapeut Sissel Gran skrev i et essay i Morgenbladet forrige uke at «viljen og evnen til selvrefleksjon er kritisk fraværende hos den svenske feministen Ebba Witt-Brattström». Gran siktet til boken «Århundradets kärlekskrig», som kom ut i år. Foto: Yvonne Åsell/NTB Scanpix og Tine Poppe
Annonse

I det lange essayet «Gravskjending» i Morgenbladet 27. mai diagnostiserer psykolog Sissel Gran min punktroman Århundradets kärlekskrig, men også min personlighet (mannshatende, overlegen, uten «viljen og evnen til selvrefleksjon»). I påberopelse av 37 års terapeutisk erfaring fokuserer hun på «menns underliggende avmaktsfølelse, frykt og fortvilelse», slik jeg også har gjort i min bok. Problemet for Gran ser ut til å være at jeg også har gestaltet kvinnens like store avmaktsfølelse, frykt og fortvilelse.

Boken min er en sørgesang over ekteskapelig mislykkethet mellom en mannstype som vitterlig lider, men samtidig insisterer på å være overlegen i kraft av sitt kjønn, og en kvinnetype som, med Märta Tikkanens ord fra Århundradets kärlekssaga, håpet å «stå i bredden» med sin elskede livet ut. Som forfatter tar jeg ikke stilling for noen av partene. Fortellingen viser bare hvor inkompatible deres drømmer om gjensidig kjærlighet og respekt er. Etter tre tiårs samliv ønsker kvinnen fortsatt gjensidig utvikling, mens mannen har stagnert i sitt selvbilde som stolt «mannsgris».

 

Han sa:
Politiske kvinner / er verste sorts avskum. / Det visste Wagner.
Hun sa:

Og Hitler / og Stalin / og Osama bin Laden.

 

Sissel Gran mener at feminismen som «trossystem» blir en «maktfaktor» som gjør «oss blinde for menns nød og for kvinners rolle som negative pådrivere i parforholdskonflikter». Det er en merkelig anklage. «Trossystem», smak på det ordet. Passer det ikke bedre på den globale anti-feminismen som besjeler terroristkrigere innstilt på å ødelegge det som kjennetegner vårt samfunnssystem, nemlig menneskelige rettigheter også til jenter og kvinner? Feminismen som ideologi har alltid forsvart demokratiets innerste kjerne, som er ideen om alle menneskers likeverd. At respekten for den andre, uansett kjønn, skal gjelde også i parforhold, er ikke noe urimelig krav i 2016. Hvorfor ellers snakke om likestilling, om den slutter ved terskelen til hjemmet?

Det skal være mulig å oppfatte så vel mannens som kvinnens «nød» i Århundradets kärlekskrig.

Aldri før har jeg opplevd at en psykoterapeut tar parti mot kvinnen og for mannen i en relasjonskonflikt. Men for Sissel Gran, som synes å sidestille feminisme med mannshat, er anti-feminismen ingen ideologi. Derimot identifiserer hun en «kvinnens ideologi» og et «kvinneverdensbilde». Den utøver et «feministisk overgrep» og en «hersketeknikk» når den legger skyld på menns «undertrykking og hersketeknikker og manipulering». I stedet burde kvinner forstå at det «er hans identitetsfølelse som er under angrep. Hans ‘selv’ står på spill, og når det skjer med oss, da kan hvem som helst begynne å slå fra seg».

Nå er jo problemet det at det ikke er «hvem som helst» som slår. Hver fjerde til femte kvinne i våre land har erfaring med vold i en eller annen form begått av menn. Fortsatt er hjemmet det farligste stedet for kvinner. Det kan man ikke snakke seg bort fra. Om denne grusomme erfaringen inngår i et «kvinneverdensbilde», så må den tas på alvor, sorry.

En forfatter bør ikke tolke sin egen bok, men en drivkraft for meg var å gi begge parter like muligheter, ved å gestalte hvordan de oppfatter konflikten ut fra sine ulike «verdensbilder». Det skal være mulig å oppfatte så vel mannens som kvinnens «nød» i Århundradets kärlekskrig. Så er det jo selvsagt fritt frem for fortolkning, og lesere som i likhet med Sissel Gran bagatelliserer at mannsgestaltens verdensbilde omfatter krenkelser, hån, irettesettelser, kjønnsord, trusler, og til og med vold, får vel gjøre det.

 

Han sa:
Jeg tror på naturen. / Kvinnen er underlegen mannen. / Slik har det alltid vært. / Og slik vil det alltid være.
Hun sa:
I mange år nå / har vi uelsket hverandre. // En gang i tiden var vi usårlige / for vi så oss med den andres / forelskedes blikk. // Savner du aldri den tiden?

 

I klartekst: Det kan ikke bare være kvinnens feil dersom mannen i et kjærlighetsforhold ikke vil oppføre seg anstendig mot henne. Som mor til fire sønner, som nå er voksne menn, kan jeg opplyse om at jeg ikke har noen «mannsforakt» i meg. Derimot misliker jeg de mennene som undertrykker kvinner og jenter, og det kommer jeg alltid til å gjøre. Om det gjør meg til en «female chauvinist», som Gran insinuerer, så gjerne for meg.

Ebba Witt-Brattström er professor i nordisk litteratur ved Helsingfors universitet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»