Et fungerende demokrati forutsetter maktkritikk. Maktkritikk forutsetter innsikt i den makt som utøves. Derfor er det godt vi har pressen som analyserer og kommenterer makt, så vi får et visst grunnlag for selvstendige vurderinger og kritikk.
Vi har politiske journalister og økonomiske journalister og et bredt spekter kulturjournalister. Men med unntak av dem som dekker kriminalsaker – den halvpart av sakene for norske domstoler som kanskje i minst grad avgjør spørsmål den jevne avisleser berøres av – er det sparsomt med juridisk journalistikk.
Rettsliggjøringen er tiltagende. Lovgivningstakten nasjonalt har økt betraktelig siden 1990-tallet, det har også den internasjonale innflytelse på norsk rett. Flere samfunnsspørsmål søkes løst ved saksanlegg.
Jussen kan virke mystisk, den er hverken en ren deduktiv prosess der konklusjoner følger av premisser, eller synserier basert på subjektive vurderinger. Men så utilgjengelig er den tross alt ikke.
Og fravær av juridisk innsikt gjelder ikke bare i kjappfotjournalistikken, som når nettaviser blander sammen sivile saker, straffesaker, klientforhold og formelle instrukser, og skriver at justisministeren har instruert Riksadvokaten (som uavhengig påtaler straffesaker), men mener Regjeringsadvokaten (som håndterer statens sivile saker), om å anke den sivilrettslige dommen om Breiviks soningsforhold. Også garvede kommentatorer med alle forutsetninger for kildetilgang og faktasjekk bommer. Selv i en ambisiøs ukeavis som Morgenbladet kan en finne eksempler bare de siste ukene.
Kanskje er dette bare eksempler på meningsjournalistikk der kommentarer foretrekkes fremfor kunnskapsformidling.
Asle Toje skriver om juss, rettskultur og maktfordeling når han sammenligner amerikansk og norsk høyesterett i «Norge har noe å lære av Antonin Scalia» (Morgenbladet 10. juni). Norsk Høyesterett generelt og dens adapsjon av europeisk juss spesielt fremstilles omtrent like «siklende og forvirret» som Toje anser den norske Grunnloven.
Man kan mene hva man vil. Som kritikk av Grunnloven og Høyesterett er Tojes fremstilling imidlertid preget av en mangelfull forståelse for hvilken rettstradisjon vi står i, og hvordan vår maktfordeling fungerer. Der USA politisk har vært svært restriktive til internasjonale konvensjoner, har norske politikere definitivt ikke det. Og det er vår lovgivende statsmakt som bestemmer at domstolene skal følge internasjonale regler.
At Høyesterett ikke har «vist særlig interesse for å forsvare Grunnloven», er riktig sammenlignet med USA, men ellers lite opplysende: Norge er det europeiske land der en høyesterett har håndhevet grunnloven på tvers av politiske beslutninger lengst. At Høyesterett ikke overprøver den politiske suverenitetsavståelse til EU via EØS-avtalen er ikke «uforståelig og uforsvarlig», men skyldes at domstoler ikke prøver saker på eget initiativ, og at Høyesterett så langt ikke har fått spørsmålet til prøve. Norge kunne godt lært noe av den elegante retoriker Scalia – og Toje av en innføringsbok i statsrett.
«Når Lena Lindgren gjetter om Fritt ord» het Frank Rossaviks innlegg i Morgenbladet 10. juni. Han tilbakeviste Lindgrens påstand (Morgenbladet 3. juni) om Fritt Ords tilslutning til John Stuart Mills teori om en svært vid ytringsfrihet. Et annet innlegg kunne hett «Når Lena Lindgren gjetter om norsk juss».
Ytringsfrihet er noe mange mener mye om – og godt er det. Men denne friheten er altså også en rettslig størrelse, med en rettslig virkningshistorie. Og det er ikke slik, som Lindgren fremstiller det, at norsk ytringsfrihet har vært så inspirert av Mills tanke om at «ytringsfrihet sjelden eller aldri skal begrenses», mens vi først nå inntar en «motsatt posisjon, som vi er mindre kjent med i Norge», der samfunnet bør begrense ytringsfriheten dersom den koster mer enn den smaker.
Norsk juss har tvert om inntil ganske nylig vært karakterisert ved at slik smakløs ytringsfrihet har vært kraftig lutret av blant annet ærekrenkelsesregler, begrensninger som har gjort den reelle ytringsfrihet – ikke minst for pressen – mye snevrere enn den ville vært etter Mills teorier. Først med europeisk rettsinnflytelse fra omkring 2000 ble vår ytringsfrihet mer prinsipielt begrunnet og tydeligere beskyttet. Både i den offentlige diskusjon og i domstolene.
Kanskje er dette bare eksempler på en tiltagende meningsjournalistikk, der kommentarer foretrekkes fremfor kunnskapsformidling. Fraværet av en juridisk journalistikk fremstår imidlertid som en gjennomgående og vedvarende svakhet ved norsk offentlighet. Dette fraværet blir særlig påfallende når en vet at jurister – i forvaltningen, Stortinget, domstolene og overnasjonale organer – utøver betydelig makt, og det i økende grad.
Det er i og for seg ikke noe illegitimt i den juridiske maktutøvelse, vi lever i et komplekst samfunn som rettsnormer er én type svar på. Men det er et demokratisk problem at denne formen for maktutøvelse i Norge, i motsetning til en rekke andre land, i så liten grad tematiseres og diskuteres på en måte som bidrar til offentlig opplysning.
Anine Kierulf, Norsk senter for menneskerettigheter, UiO.