Annonse
00:00 - 17. juni 2016

Handkes menneske

Annonse

«Handkes klovn» kaller Øyvind Berg innlegget sitt i Morgenbladet 10. juni. I artikkelen Berg reagerer på, tildeler jeg aktører i Handke-debatten roller som svarer til rollene i Handkes nye stykke. «De uskyldige» i skuespillet ligner på moralens voktere i debatten og «idioten ved landeveiskanten» på Handke selv. Når Berg bruker klovne-metaforen for å betegne meg, viser det ironisk nok at vi er enige i at debatten er et rollespill. Fornærmelsen kan også oppfattes som en kompliment, for narren, klovnen, setter spørsmålstegn ved innøvde roller.

Men ellers misforstår Berg meg. Han siterer meg med et utsagn om at Handkes stykke er «skandaløst naivt», uten å nevne neste setning: «Men det forvandles til en genial kompleks selvutlevering fordi plottet iscenesettes som alter-egoets tankespill.» Den ukorrekte måten å sitere på er betegnende. Handkes litteratur forvrenges på samme måte. Handke, og hans figurer, sier mye rart om Balkankonflikten. Men det er aldri «klart og uforsonlig», slik Berg hevder, men fullt av tvil og anger.

Det er aldri «klart og uforsonlig», slik Berg hevder, men fullt av tvil og anger.

Som politiker kan det være feil å være åpen og inkonsekvent. Men som kunstner er det ofte verdifullt, det kan føre til ettertanke i forhold til krigsfortellinger. Såfremt debatten har noe intelligent over seg, er det nettopp et bevis på at Handke fremprovoserer tanker. Det gjelder også det aktuelle stykket. Handkes alter ego er urettferdig i sin rollefordeling, men er klar over idiotien sin, og utstiller den. I denne åpne formen ligger Handkes humanisme! Han opererer ikke etter debattmanualer, der han selv er på de godes side og de andre er de slemme. Totalitære ideologier har en slik rolletildeling og skjuler den. Debatten har sånn sett semi-totalitære trekk.

Jeg kunne, for å følge debattmanualen, påpeke flere feil i Bergs svar: Handke portretterer ikke seg selv som «uteligger-punk», det er jeg som gjør det. Og jeg sier ikke at debatten i Norge er stykkets opphav – en feil jeg gjorde tidligere – men at stykket er et fint analyseredskap for å beskrive den. Jeg nevner ikke debattene i andre land, den norske er mer relevant å kommentere her. Berg fremhever kontroversen Handke utløste i det tyskspråklige området og sier samtidig at han er «den mest feterte forfatter» der. Litt av en selvmotsigelse. Og å påstå at Handke er en «folkemordfornekter», og at det derfor er riktig å kalle ham «genocide denier» er en sirkelslutning som ikke gjør påstanden mer sannferdig.

Men når jeg påpeker det jeg mener er Bergs feil, gjenoppfører jeg, som «Handkes klovn», debatten. Og det har kanskje en viss verdi. Som å iscenesette seg som «de uskyldiges høvding», for igjen å bruke skuespillets rollebetegnelse. Likevel: jeg abdiserer heller som klovn, holder min kjeft for å lese Peter Handke. Mens debattens svarthvite kategorier forfører meg til å oppfatte verden som et ideologisk teater, mykner Handkes nølende og samtidig ekspressive stil opp motsetningen mellom klovn og høvding. Og igjen står menneskene Julian og Øyvind.

Julian Blaue er skribent og kunstner.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Derfor undrer jeg meg over at han går til motangrep på meg.