Debatt

Handkes klovn

Den østerrikske forfatteren Peter Handke har skrevet et skuespill der han portretterer seg selv som en «uteligger-punk» i offentligheten. Siden Peter Handke er det tyskspråklige områdets mest feterte forfatter virker dette selvportrettet som outsider fjollete og grotesk, men groteskens opphav er ikke – en tanke Julian Blaue leker med i sin anmeldelse av skuespillet i Morgenbladet 3. juni – den norske Handke-debatten 2014. Peter Handkes utgangspunkt er de tidligere debattene i andre land, den første av disse brøt ut i januar 1996.

Julian Blaue ser i sin anmeldelse bort fra denne åpenbare kjensgjerningen, slik Peter Handke i sine bøker ser bort fra og forvrenger en rekke kjensgjerninger fra nittitallskrigene på Balkan.

I forlengelsen av oppsetningen han har sett i Berlin, vrenger Blaue på den norske debatten 2014 for å få den til å passe inn i Handkes skjema, som Blaue medgir er «skandaløst naivt». I den anledning tildeles jeg en rolle i skuespillet. Blaue kaller meg «Øyvind Berg, de uskyldiges høvding», og de uskyldige betyr i denne sammenhengen det beståendes hyklere, noe à la godhetstyranniets forvaltere.

Det litterære etablissementet har utviklet en elitekultur som skjermer dem fra den politiske realiteten.

Det er en kardinalsynd for en anmelder å rote sammen diktning og virkelighet, og plante levende personer som undertegnede i andre forfatteres arbeider, men så dypt har altså Ibsenprisens forsvar sunket: Man griper til sitt idols verk og skriver oss kritikere inn i det for effektens skyld. Ellers er det jo åpenbart at dette skuespillet ikke er liv laga.

Blaue skriver videre at protesten mot Ibsenprisen skyldtes at «Handke hadde ytret sympati for serberne». Dette er naturligvis bullshit. Debatten gjaldt Peter Handkes fornektelse og omskriving av krigsforbrytelser, hans nære vennskap med noen av forbryterne og hans beundring for disse, samt hans utskjelling av ofrene. Vi som kritiserte prisen mener Peter Handke formulerer sitt standpunkt like klart og uforsonlig som tsjetnikene og de serbiske nasjonalistene, og at dette burde få konsekvenser for en slik hedersbevisning.

Jeg mener også at det litterære etablissementet – i Norge representert ved Vigdis Hjorth, Karl Ove Knausgård, Jon Fosse, Dag Solstad og over femti andre sentrale forfattere – har utviklet en elitekultur som skjermer dem fra den politiske realiteten, mens de hengir seg til kunsten som kunst og sine egne gode liv på den estetiske planeten. Selv fikk jeg også merke hvem som er outsider og hvem som er insider, for eksempel ved å utestenges fra NRKs poesiprogram som en direkte følge av mitt standpunkt i debatten.

De som protesterte mot Ibsenprisen utenfor Nationaltheatret var vanlige folk som hadde opplevd tsjetnikenes herjinger. Kultureliten i Klassekampen og nå også Morgenbladets anmelder har lite til overs for slike folkelige ytringer: Julian Blaue mener det er grotesk å kalle en folkemordfornekter «genocide denier». Ham om det. Jeg syns han burde finne seg noe litt mindre alvorlig å klovne med.

Øyvind Berg er forfatter og oversetter.

Mer fra Debatt