Annonse
00:00 - 10. juni 2016

Den meningsløse fotballen

Den postmoderne fotballen er bare fotball, skriver Rune Slagstad.

Fotballkultur: Tilskuerne, på stadion og foran tv-skjermen, kan la seg beruse av tilfeldighetenes uoversiktlige mysterier. Foto: Philippe Huguen/NTB Scanpix
Annonse

1. Det postmoderne kom til landet 2. januar 1963, flere tiår før postmodernismen kom til Norge.

VG innledet 1963 med som første norske avis å utkomme i tabloid med et stort forsidebilde av Toralf Engan i svevet etter seieren i nyttårsrennet i Garmisch-Partenkirchen. Sporten er det postmoderne massesamfunnets fremste kulturelle uttrykk. Tabloid er annet ord for postmoderne.

VG befestet sin posisjon som landets ledende postmoderne avis da den i juni 2005 – på et tidspunkt da Blinderns postmodernister var gått under jorden – lanserte et eget, rosa sportsbilag: «Sport. Følelser. Fakta». Til VG kunne den postmoderne dannelsesagenten John Arne Riise fortelle at han i sine formative år hadde lest «alt», «og da mener jeg alt»: «Jeg leste alt det som var – børser, statistikk, resultater – uten unntak.» John Carew hadde i sin nye proff-tilværelse lagt seg til nye leservaner, «som fotballspillere flest»: «Jeg leser når vi vinner, aldri når vi taper.» NRKs Arne Scheie hadde for sin del i mange år kjøpt La Gazetta dello Sport, sports-VGs rosa forbilde, men nå kom han «forhåpentligvis til å forstå alt».

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Alle vet at forskning bygger på forskning.»
Jeg har aldri skrevet, som Oktober hevder, at forfatterens svenske kone først fikk lese Om våren etter at romanen var utgitt.
Hvordan forholder Den norske Forfatterforening seg til Schiøtz’ gjentatte bruk av foreningens beklagelse?