Du høres ut som en Frp-er, sa de. Ja vel, tenkte jeg.
La meg – nå i småbåteierens høysesong – dele min irritasjon over fjorårets tillegg i småbåtloven. Det vil gi meg en anledning til å servere sagaen om redningsvestpåbudet – og fremme en påstand om at den kan peke på sentrum-venstresidens problem i dagens samfunn – og forklare brexit.
Det aktuelle lovtillegget var følgende: «I fritidsbåt med lengde mindre enn åtte meter skal alle ha på seg egnet flyteutstyr ved utendørs opphold i båten når båten er i fart», populært kalt «redningsvestpåbudet». Loven fikk virkning fra 1. mai i fjor, etter å ha blitt fremmet som representantforslag i Stortinget våren 2014. Rett etter at jeg hadde kjøpt meg båt.
Lenge hadde jeg lengtet tilbake til båtlivets gleder, hvorav fire tablåer står i særstilling for meg: kjøre båt stående på varme sommerdager i bare bikini, spise reker i båten og kaste skallet rett i sjøen, fiske på klare sensommerkvelder, og å lære sønnen min båtlivets gleder og farer. Det meste av dette kan jeg fortsatt gjøre – med unntak av bikinikjøring og at opplæringen kan reduseres fra «du bør ha på vest fordi du kan drukne» til «… fordi det er påbudt».
Det interessante er hvor intenst forslaget vekket politikerforakten i meg. Hvorfor i all verden skal politikerne bestemme når jeg trenger redningsvest? Vet de ikke at det er forskjell på en godværstur i indre Oslofjord, en partytur nattestid i Kragerø og en fisketur fra Røst? Hva er den avgjørende forskjellen på en 27-fots båt og en på 26 fot? Er det ikke mer relevant hvorvidt det er en snekke eller en rib? Hva menes med «utendørs» – holder det at jeg har kalesjen oppe?
Det var allerede påbudt å ha redningsvest til alle passasjerer i båten. Har de så liten tiltro til båtfolkets vurderingsevner?
Det er åpenbart at andre forbud eller påbud ville vært mer effektive.
Forslaget ble innført mot Høyre/Frp-regjeringens vilje, og er en av få saker der jeg er enig med sittende regjering. Den lovet også å evaluere påbudet, og 3. juni kom evalueringen. Den sier mye rart, men kommer ikke unna at påbudet ikke har redusert antallet dødsulykker. Det har sine gode grunner.
Ifølge rapporten er det 850 000 fritidsbåter her i landet, og det forekommer rundt 30 dødsulykker i året. Rundt en firedel av dødsulykkene skjer i havneområdet eller ved kai, og er dermed ikke omfattet av påbudet. Mens ulykker «til havs inntreffer ofte som følge av en kombinasjon av høy hastighet, høy promille, manglende flyteutstyr og/eller kjøring i mørket». Det er åpenbart at andre forbud eller påbud ville vært mer effektive. For eksempel ville forbud mot stor fart, kjøring i mørket og mannlige sjåfører trolig gi en bedre effekt. 93 prosent av de omkomne i fritidsbåtulykker er menn. Det finnes allerede en promillegrense på 0,8 – uten at det har eliminert fyll som risikofaktor.
Evalueringen anbefaler at påbudet opprettholdes. En konklusjon på sviktende grunnlag ettersom evalueringen viser ingen bevist, og liten tenkt, effekt av selve påbudet. Alle er fortsatt enige om at det som oftest er lurt å bruke vest, men det var ikke vestbruk som skulle evalueres. Det var påbudet. Evalueringen mener også vi må vurdere utvidelse av påbudet. Det hender nemlig at folk slår av motoren når de fisker. Motstanden mot politikernes inngripen i hverdagslivet øker for hver setning jeg leser. Hva da med dem som fisker fra land – skal de også ha påbud om redningsvest? Eller hva med alle som går langs en elv? De kan jo også drukne.
Hva med alle som går langs en elv? De kan jo også drukne.
Derfor er den mest interessante delen av evalueringen dette: «I intervjuene er det også noen som hevder at en utilsiktet effekt er at flytevestpåbudet først og fremst har en funksjon som politisk handling (symbollov) […]. Det kan være flytevestpåbudet ikke er det riktige svaret på det faktiske problemet, eller bare er en del av det riktige svaret.»
Nå er vi ved kjernen. Det som startet med irritasjon over politikernes detaljstyring av min båtkjøring, ble etter hvert utvidet til kunnskap: Dette er faktisk kun symbolpolitikk. Når jeg i tillegg fant ut at båtfolket – altså vi som ville bli rammet av dette påbudet – i liten grad hadde blitt hørt, var saken komplett. Denne lille fillesaken er et symbol på et større problem.
Jeg luftet min frustrasjon i festlige lag. Du høres ut som en Frp-er, sa de. Ja vel, tenkte jeg. Det går ikke an, mente de. Men fikk jeg fullført argumentasjonen, var det ikke så vanskelig å få gehør.
Et av de største problemene med debatten om brexit, var sentrum-venstresidens redsel for å bli assosiert med Nigel Farrage, Ukip og det som verre er. Særlig i Norge bør det finnes forståelse for at det eksisterer andre argumenter mot EU enn det som er basert på fremmedfrykt. At den britiske venstresiden ikke har maktet, eller turt, å fremme sine argumenter, viser kun hvor svakt den står. Slik sett kan brexit-debatten sees på som Margaret Thatchers endelige seier: «There is no alternative.»
Brexit er i mine øyne et uttrykk for et Europa som skriker etter demokratisk kontroll av finansmarkedene, arbeidslivet, boligmarkedet og velferden. Et Europa der høyreekstremismen vokser fordi de demokratiske institusjonene har mistet kraften de henter fra folkelig forankring, og der politikken har frasagt seg makt til markedets krefter. Det siste vi trenger er at sentrum-venstre misbruker politikkens legitimitet på symbolpolitikk uten demokratisk forankring. Redningsvestpåbudet er bare et trivielt eksempel.
Samtidig er det avgjørende å ikke få berøringsangst med politiske spørsmål bare fordi det finnes reaksjonære krefter som mener det samme. Vi må fremme andre løsninger på problemene. For problemene i dagens Europa (og Norge) er høyst reelle, og det er mye politisk lærdom i å søke forståelse for politikerforakten. Og så må vi argumentere, ikke moralisere.
Linn Herning er forfatter. Siste bok: Velferdsprofitørene.