Annonse
00:00 - 13. mai 2016

Les boken en gang til, Fløgstad

Annonse

Som abonnent på Morgenbladet har jeg fulgt med på Kjartan Fløgstads kritikk av den franske forfatteren Édouard Louis’ roman Farvel til Eddy Bellegueule, og undret meg litt over aggresjonsnivået. Mannen har jo faktisk bare skrevet en roman – som tydeligvis ikke er den romanen Fløgstad ønsker seg. Han vil at arbeiderklassen skal fremstilles som ledende, ikke lidende etter det jeg har forstått, for å bruke begreper fra min ungdom.

Selv kjøpte jeg romanen i Paris da den kom ut i 2014, på anbefaling fra en bokhandler, og begynte på den. Men det ble så vondt å lese om den lille gutten som ble ydmyket og mobbet at jeg bare måtte legge vekk boken, og så er den blitt liggende. Men nå tok jeg den frem, for jeg måtte se hva det egentlig dreide seg om.

Jeg har stor respekt for Kjartan Fløgstad som forfatter, men jeg må si meg uenig i hans lesning av denne boken. Etter min mening har han ikke lest boken på dens egne premisser, og han har ikke lest nøye nok. Édouard Louis idealiserer ikke borgerskapet. Som han sier i sitt tilsvar til Fløgstad, viser han jo nettopp at selv i de nye omgivelsene på gymnaset, sammen med borgerskapets sønner, fortsetter ydmykelsene av ham. De siste ordene i teksten er: «‘Nå, Eddy, fortsatt like homo?’ De andre ler. Jeg også».

Tidligere i teksten blir for øvrig hans ønske om å gå på et gymnas som ligger langt unna hjemmet forklart med at han ønsker å bo på internat og å slippe unna sine plageånder. Han higer ikke nødvendigvis etter borgerskapet, han higer etter å komme vekk.

For Fløgstad passer ikke Édouard Louis inn i bildet av en ekte proletarforfatter. Historien gjentar seg, på et nytt nivå.

I motsetning til det Fløgstad mener, beskriver faktisk Édouard Louis’ tekst «folk som prøver å få livet til å henga i hop, menn og kvinner som er glade i hverandre, som prøver å få seg jobb» (Fløgstads ord). Også Eddys foreldre har hatt sine drømmer om et annet liv: Moren må avbryte kokkeutdannelsen fordi hun blir gravid, faren prøver å finne arbeid i Syd-Frankrike, men må komme tilbake til hjemstedet. Og det er ingen ting som tyder på at de ikke er glade i hverandre – de har i hvert fall et aktivt sexliv. Etter min mening blir det at de ikke lykkes, fremstilt like mye som et trekk ved systemet, som en mangel ved dem, og i teksten ser vi også deres ønske om at den «rare» Eddy skal klare det de selv ikke har greid.

Moren blir fremstilt som sterk og slagferdig, hun holder huset i orden så godt hun kan, og har ordet i sin makt. Jeg undrer meg litt over at ikke Fløgstad har satt pris på personenes saftige ordbruk, som går som en rød tråd gjennom teksten, satt i kursiv. Som når moren forsvarer at de må bade etter hverandre i samme varme vann: «Jeg har regninger å betale, og jeg har ingen elsker i E-verket.» Jeg vet for øvrig ikke om Fløgstad har lest den franske eller den norske versjonen, men det må sies at noe av saftigheten i de franske replikkene blir borte i den ellers gode norske oversettelsen.

Faren har ødelagt kroppen på fabrikkarbeid, og hans ørkesløse liv som arbeidsledig blir fremstilt på en nyansert, distansert, til dels humoristisk måte. Han prøver å ikke være voldelig, slik som så mange andre fedre, det vil si at i stedet for å gå løs på familiemedlemmene, slår han i veggene for å få ut aggresjonen. Fremstillingen av faren er ikke udelt sympatisk, men hans oppførsel forklares godt gjennom teksten. Og det er kanskje ikke så rart at Eddy har et anstrengt forhold til ham, når vi får ulike eksempler på det jeg ville kalle sadistisk oppførsel, som at faren i flere uker lar være å gi sønnen brevet han venter slik på, brevet som gir ham opptak til gymnaset.

At Édouard Louis har skiftet navn, synes jeg heller ikke er så rart, for det må da være en belastning å hete Bellegueule i Frankrike. Navnet har jo umiddelbar betydning for en franskspråklig, og moren selv bruker det for å hetse ham: Bellegueule-Grandegueule (oversatt med mister Storkjeft).

Édouard Louis har skrevet en sår roman om det å søke aksept fra omgivelsene, det å ønske å bli godtatt slik man er. Siden dette viser seg å være umulig, velger tekstens Eddy og virkelighetens Édouard å flykte. Og paradoksalt nok, fører denne flukten – og beskrivelsen av den – til at Édouard Louis nå er både akseptert og fetert, i alle fall tilsynelatende. Men Fløgstad godtar ikke dette. For faren og de andre mennene på hjemstedet passer ikke Eddy inn i bildet av et ekte mannfolk. For Fløgstad passer ikke Édouard Louis inn i bildet av en ekte proletarforfatter. Historien gjentar seg, på et nytt nivå.

Det finnes ulike tolkninger av både en tekst og den såkalte virkeligheten, og forholdet mellom teksten og virkeligheten er ikke én til én. Derfor er det slett ikke rart at Édouard Louis’ familie og venner ikke nødvendigvis kjenner seg igjen, men det kan da ikke være et kriterium for en tekst som gis ut under merkelappen «roman». I stedet for å bli irritert fordi en tekst bryter med ens egne idealer, tror jeg at det er mer fruktbart å gå inn i den med et åpent sinn og bearbeide sine egne fordommer. Kanskje det er på tide med en arbeiderlitteratur der både klasse, kjønn, legning og etnisitet har sin plass, slik Édouard Louis selv sier i sitt tilsvar til Fløgstad.

Bente Christensen er oversetter.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.