Debatt

Kjønn og Skam

Siri Gullestad har i siste nummer av Morgenbladet en interessant analyse av jentene i NRK-serien Skam. Hun peker på jentenes aktive rolle innen det heteroseksuelle kjønnsspillet som beskrives i serien, og går i rette med feminister som i rollefigurene Vilde og Noora bare vil se unge kvinnelige ofre for unge kyniske menns seksuelle makt.

Jeg er et stykke på vei enig med Gullestad: kvinner er ikke ofre for menns makt, men aktive medspillere i et kjønnssystem som ingen av partene rår over som individer. I den forstand er jeg enig i at William ikke kan bære skylden for alt som skjer med Vilde og Noora. Vilde og Noora er ganske realistiske psykologiske skildringer av jenter vi alle kjenner til: den usikre jenta som bruker sin seksualitet som byttemiddel i håpet om å bli akseptert av guttene, og den flinke, selvstendige jenta som forvirret føler seg dratt mot den slemme gutten – og håper på at akkurat hun vil være den som får hans stenhjerte til å smelte.

Men diskusjonen Gullestad reiser, baserer seg likevel på en problematisk enten/eller-tenkning mellom det psykologiske og det sosiokulturelle: ja, feminismen har ofte en tendens til å redusere mellommenneskelige relasjoner til makt – men omvendt reduserer psykologien ofte sosiale strukturer til å være uttrykk for individuelle motiver og følelser.

Er det ikke mulig å tenke begge ting samtidig? At også de aktive valgene, ja, begjæret selv, er formet av en kultur som ikke stiller menn og kvinner likt?

Det Gullestad ikke inndrar i sin analyse av Noora og Vilde, er den ramme det kulturelle kjønnssystemet setter for hvilken type aktivitet kvinner og menn har adgang til. Her åpner det seg asymmetrier som kan problematisere den psykologiske analyse av et i grunnen symmetrisk kjønnsspill hvor begge parter er like sårbare, ute etter å bli sett og utvalgt, og unngå skam. Vi er alle aktive individer som tar våre valg eller følger våre mer eller mindre ugjennomskuelige tilskyndelser, jo da, men vi gjør det innenfor rammer som allerede er satt, og de rammer er formet etter den kjønnskultur som Simone det Beauvoir så rammende har beskrevet: Mannen som subjekt, kvinne som den andre.

Menn flest benytter seg ikke av kroppskortet i samtaler med kvinner, men det er alltid til stede som en potensiell mulighet.

Det er ikke vanskelig å få øye på denne kjønnsrammen når det gjelder kropp og seksualitet. Det er nesten umulig å forestille seg et omvendt kjønnsspill mellom ungdommene i Skam. I stedet for skolens attraktive gutter med bussen The Penetrators måtte vi sette skolens attraktive jenter på en buss som skal hete, tja, hva, egentlig? Vampeekspressen? The mad sex women? The insatiable witches?

Det er vanskelig å finne et navn som ikke i seg selv vil karakterisere disse jentene som enten prostituerte, gale eller bare latterlige. En aktivt begjærende kvinnelig posisjon er på kollisjonskurs med dype kulturelle føringer og derfor risikabel, noe som unge jenter vet meget godt: Uansett hvor seksuelt frigjorte dagens jenter hevder å være, er det fortsatt bare gutter som kan være «players» og bare jenter som kan værer «horer».

Men la oss fortsette tankeeksperimentet: Vegard, en litt selvusikker gutt, prøver å høyne sin status ved å komme med på Vampeekspressen, og tenker at de andre guttene vil bli kjempemisunnelige. Om nødvendig er han også parat til å ligge med Wanda, jenta med mest makt på bussen, i håp om at hun vil akseptere ham og la ham være med på de kule jentenes fest. Vi presser nok forestillingsevnen litt nå? Men hva når den mest populære, kloke og kjekke gutten på skolen føler seg uimotståelig tiltrukket av Wanda og håper at akkurat han kan smelte hennes kyniske hjerte og bli hennes utvalgte, også selv om andre deler av hans fornuftige jeg misliker hennes harde oppførsel? Nei vel. Å heve sin status gjennom å være sammen med gutter med makt, er en mulighet for jenter. Gutters status er heller avhengig av deres popularitet blant andre gutter.

Det aktive spillet både jenter og gutter deltar i, er altså rammesatt av et system hvor gutten er subjektet og den seksuelt begjærende, mens jenta er henvist til å forholde seg instrumentelt til sitt eget begjær: et maktmiddel å selge ut av, eller en magisk vei til å realisere sitt eget begjær på en måte som opphever asymmetrien i kjønnsrelasjonen. I ingen av tilfellene finnes det en aktivt begjærende posisjon for dem som ikke samtidig potensielt kan nedverdige dem som individer.

Og her er vi ved sakens kjerne: For menn i vår kultur er subjektstatus, kjønn og seksualitet noe som underbygger hverandre – å være aktivt begjærende seksuelt bygger opp under en manns maskulinitet og hans makt og status (eksempler er neppe nødvendige her). For kvinner går tingene ikke helt i hop på samme måte. De må – som Beauvoir skrev i Det annet kjønn – i enhver situasjon velge mellom enten individstatus eller kjønn.

Individstatusen nøytraliserer kvinner som kjønn, kjønnet fratar kvinner individstatus. I dette skisma er det selvsagt mange kvinner som føler seg fristet av den seksuelle makten som kjønnet i hvert fall kortvarig kan gi (jf. Vilde). Men de kvinner som velger å vektlegge sin individ- og subjektstatus, fravelger bare midlertidig kjønnsposisjonen: Selv kvinner med stor makt og status kan på et blunk reduseres til kropp og kjønn hvis en mann spiller kroppskortet.

Ennå gjenstår det å høre hvordan en maktfull kvinne kan takle dette med verdigheten i behold. Det er ikke noe kulturelt tenkbart rom for det (eneste muligheten måtte være en moderlig posisjon, men da understreker hun nettopp det aseksuelle). Menn flest benytter seg ikke av kroppskortet i samtaler med kvinner, men det er alltid til stede som en potensiell mulighet. I dag minnes maktfulle kvinner daglig om dette av imbesile nett-troll.

Disse dype kulturelle føringer som innrammer kvinners og menns handlerom når det gjelder kropp og seksualitet er kanskje blitt satt ekstra på spissen i dagens situasjon hvor kvinner rent faktisk har fått mer individstatus og makt enn de noen sinne før har hatt i historien. I skolen, hvor jentene i dag klarer seg best hele veien, ser man hvordan økt individstatus ikke nuller ut seksualitetsasymmetrien: jentene dominerer i dag faglig, men når de kommer på ungdomsskolen oppdager guttene omsider deres svake punkt og tar igjen med så mye desto mere kraft.

Den objektiveringen av jentekropper som finner sted i landets ungdomsskoleklasser er ikke så grei å se på og etterlater de flinke jenter i et pinefullt krysspress. Det finnes ulike måter å takle det på: Noen jenter blir stille og sjenerte og konsentrerer seg om skolearbeidet, og melder seg dermed ut av gruppen av de populære som alle higer å være med (Eva-figuren er kanskje å finne her?). Andre prøver å spille et dobbeltspill: å fortsette med å få gode karakterer, samtidig med at de unngår stemplet om å være «flinke piker» ved å iscenesette seg selv seksuelt.

Det er vel her vi finner jenter som Vilde og Noora. Atter andre prøver å ta igjen ved å lage mot-topp-ti lister over guttenes kroppslige fortrinn og latterliggjøre deres penisstørrelse (Chris er kanskje her?). Som regel uten synderlig effekt, for en gutts ære sitter ikke på samme vis som en jentes i kroppen. Å fokusere på en gutt som kjønnsobjekt øker som regel bare hans individstatus, i hvert fall hvis han allerede på forhånd har makt og status. I tillegg er det vanskelig for jentene å ta individuelt til motmæle mot gutter som agerer i grupper slik de ofte gjør i ungdomsskolealder.

Jeg lurer litt på om den ekstreme seksualiseringen vi får inntrykk av i noen deler av dagens russekultur også kan ha med dette å gjøre? For å si det enkelt: er kropps- og seksualitetskortet det middelet som noen av guttene har tilbake for å hevde seg overfor jenter som forlengst har gått forbi dem? Er det et samspill mellom, på den ene siden den kulturelt gitte kjønnede spenningen mellom individstatus og seksualitet, og på den andre siden en umoden seksualitetsform hos guttene som egentlig utviklingsmessig hører hjemme i tidlig pubertet?

Tidlig pubertet er en alder hvor fantasier om sex og lett-tilgjengelige jenter er del av gruppefellesskapet mellom gutter. Det hører til en alder hvor guttene som regel henger etter jentene i kroppslig utvikling, og hvor jentene vender interessen mot de litt eldre gutter som kan matche dem utviklingsmessig og få dem til å føle seg voksne og selvstendige overfor sine foreldre.

Etter hvert som guttene vokser til blir deres kvinnebilder mer realistiske, deres maskuline selvfølelse mer moden og deres forhold til seksualitet mindre av et gruppefenomen – sier den tradisjonelle utviklingspsykologiske historien (som samtidig også forutsetter at denne modne mannlige seksualiteten handler om å være et aktivt begjærende subjekt, og kvinnene objektet for denne seksualitet, nå bare som en spesiell og utvalgt kvinne, slik Noora og Vilde håper på å bli).

Kan det være slik at noen gutter i dag blir hengende i denne umodne seksualitetsformen fordi det ikke lenger er en midlertidig fase at jentene er foran dem i løypa? Og er jentenes villighet til å spille med – slik Siri Gullestad peker på – blitt forsterket både av en gjennomseksualisert kultur og av en kulturell ramme som ikke tillater dem å inneha individstatus og være begjærende subjekter på samme tid? Må de – for å unngå å bli parkert som kjedelige jenter med påstått «flink-pike-syndrom» prøve aktivt å spille begge spill samtidig?

Harriet Bjerrum Nielsen, senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO.

Mer fra Debatt