Debatt

Kjærlighet til religion gjør blind

Mohammad Usman Rana svarer Kjetil Rolness i en kronikk i Morgenbladet 13. mai, der han forsvarer sitt prosjekt: å elske Norge og islam samtidig. Jeg ønsker ikke å umyndiggjøre Rana, tvert om, jeg vil rose ham først for hans tanker og håp om avradikalisering av muslimer. Jeg vil også rose ham for at han er villig til å kontekstualisere livet og læren til profeten og de hellige tekster og gi rom for tolkning.

Jeg tror likevel at Rana tar grundig feil når han tror at kjærligheten til sekulære verdier og kjærligheten til religiøse dogmer er like sterke hos en med sterk religiøs identitet. Rana påpeker selv tall fra Gallup Coexist Index fra 2009, som viser sterk religiøs identitet blant europeiske muslimer (eksempelvis at 58 prosent av franske muslimer og 75 prosent av britiske muslimer har en sterk religiøs identitet) og antyder at forholdene mest sannsynlig er de samme i Norge. Rana treffer her selve problemet, men ser ikke dette selv, mest sannsynlig fordi han er blind av kjærlighet til religionen sin, og fordi han har en sterk religiøs identitet.

Trekant i kjærlighetsrelasjoner skaper komplikasjoner.

Problemet starter der sekulære verdier som ytringsfrihet, likestilling mellom kjønn, frihet til å velge sin tro, frihet til å kritisere sin religion og frihet til å velge sin livsstil kommer i konflikt med sterk religiøs identitet. Hva tror Rana virkelig en person med sterk muslimsk identitet vil velge når disse verdiene kommer i konflikt med hverandre? Det er ikke noen tvil om at i en slik situasjon vil kjærligheten til Gud og tradisjon bli overlegen, og de sekulære verdiene vil ofres på alteret.

Rana skriver videre at: «Utfordringen med Rolness’ resonnement er at han opphøyer det gudløse og ikke-religiøse til det høyverdige, moderne og rasjonelle som skal kjennetegne Norge anno 2016, uten å argumentere for hvorfor.» Jeg ønsker å svare på dette, kjære Rana: Svaret ligger i historien til Opplysningstiden i Europa. Det var dette gudløse og religionskritiske mennesket i Opplysningstiden som klarte å få frem kjerneverdiene i sekularismen. Det var frigjøringen fra kirkens dogma som førte til nytenkning. Da den religiøse identiteten ble dempet, turte en del fritenkere, inni seg, å utfordre dogma og troen.

Trekant i kjærlighetsrelasjoner skaper komplikasjoner. Jeg anbefaler monogami og valg av de sekulære verdiene som den rette kjærligheten.

Shahram Shaygani er psykiater/Psykoanalytiker Senter for Sekulær  Integrering (SSI).

Mer fra Debatt