Asle Tojes kommentar «Provinskosmopolittene» i Morgenbladet 6. mai er et lysende eksempel på stråmannsargumentasjon. Tojes fordommer mot Jan Egeland er ingen nyhet, og FN-kritikk trengs. Men hvilken verden ville vi hatt dersom de humanistiske og humanitære verdiene Egeland og andre har søkt å virkeliggjøre erstattes av nasjonalisme som utgangspunkt for solidaritet?
Dette ville blitt en verden der makten – og ikke retten – hadde fått råde i enda større grad enn i dag. Makt- og eksklusjonsmekanismer må utfordres. Som jeg innleder med i boken Kampen om utviklingen: «Ingen utviklingsprosess, verken politisk eller økonomisk, skjer uten sosial kamp. Sosial kamp er nødvendig for å endre på undertrykkende samfunnsstrukturer og utfordre kulturelle holdninger som hindrer utvikling.»
Toje ser nasjonen som den mest naturlige identitetsmarkøren. Utfordringen globalt er snarere å skape velfungerende stater der det er svake tradisjoner for overgripende identiteter. Statsmakten vokste fram i Europa ved at de som ble beskattet krevde å få innflytelse over hvordan pengene ble brukt. Acemoglu & Robinsons Why Nations Fail og Fukuyamas The Origins of Political Order vektlegger ansvarliggjøring gjennom institusjonsbygging, og ved at personer finner sammen, bygger organisasjoner og bevegelser, og stiller krav til statlig maktutøvelse.
Lojalitet til «nasjonen» er ikke avgjørende for politisk og økonomisk utvikling, snarere det motsatte. Vellykket statsbygging innebærer at de som tilhører ulike etniske eller nasjonale fellesskap erfarer tilhørighet til staten. Dermed kan primæridentiteten knyttet til etnisk opphav suppleres av identitet knyttet til staten.
Utfordringen globalt er å skape velfungerende stater der det er svake tradisjoner for overgripende identiteter.
Utvilsomt brukes statsmakten til å styrke posisjonen til noen etniske fellesskap eller nasjoner på andres bekostning, men dette kan ikke være et argument mot staten som sådan.
Jeg vil gi Toje rett på ett punkt: Dersom «det internasjonale samfunn» søker å være fødselshjelper for nye stater og regimer som ikke har fått vokse fram gjennom en sosial kamp, men gjennom intervensjoner med og uten FN-mandat, går dette sjelden bra. Ansvarliggjøringen blir mangelfull.
For øvrig er Tojes kommentar full av fordommer. Vi som mener at Norges unike økonomiske og politiske posisjon avstedkommer et internasjonalt ansvar framstilles som medskyldige i «Afrikas mislykkede eksperimenter …». Toje får det til å virke som om vi mener at utviklingsbistand er det som skaper politisk og økonomisk utvikling. De aller fleste jeg kjenner peker snarere på rettferdige handels- og patentregler, regional infrastrukturutvikling, innovasjonspolitikk, effektiv skatteinnkreving og politisk handlingsrom.
Alt dette krever god nasjonal politikk, men internasjonale institusjoner gir viktige bidrag, både intellektuelt og økonomisk. Her blir Toje virkelig vanskelig å følge. Mens han spør hva som skal erstatte en nasjonal organisering, unnlater han å spørre hva som skal erstatte en internasjonal organisering. Mener Toje at verden blir bedre dersom FN legges ned og erstattes av G20?
Hans Morten Haugen er cand.polit, dr.juris, Professor i internasjonal diakoni, VID vitenskapelige høgskole (tidl. Diakonhjemmet høgskole), forfatter av Kampen om utviklingen (Cappelen Damm 2016).