Kunnskapsministeren har bebudet at vi nå skal legge bak oss spørsmålet «Hva skal vi med humaniora?», og i stedet spørre «Hva vil vi med humaniora?». Som man roper i skogen får man svar, blant annet fra kompetansedirektøren i NHO (Universitetsavisa 3. mai og Dagens Næringsliv 19. mai). Hvis den kommende «humaniorameldingen» skal være kunnskapsbasert og fremtidsrettet, trenger vi mer enn dypsindig hjelpeverbsretorikk av typen «fra skal til vil».
Det avgjørende spørsmålet, før vi skal eller vil saker og ting med humaniora, må være «Hva vet vi om humaniora?». Fraværet av dette spørsmålet er en utfordring for en informert melding til Stortinget. For en regjering som hevder å legge vekt på kunnskapsbasert politikkutvikling, må erkjennelsen av at kunnskapsgrunnlaget i dette tilfellet er sviktende, bli et hovedpoeng i meldingen.
I klartekst: Forskningsbasert kunnskap om dagens humaniora i Norge finnes ikke. Da mener vi ikke fagevalueringer, kvalitetsikringskontroller og indikatormålinger fra Kunnskapsdepartementets ekkokammer, men forskning.
Samarbeid og kommunikasjonslinjer på tvers er en avgjørende forutsetning for å etablere en slik kunnskapsbase. Nettverket Humanvitenskap for politikkutforming (HUMPOL) har siden 2012 samlet akademikere, politikere, representanter for forvaltning og interesseorganisasjoner, folk fra næringsliv, medie- og forlagsbransjen, samt fra kunst- og kultursfæren til tverrsektorielle nettverksmøter. Målet har vært å klargjøre humanvitenskapenes rolle i samfunnet generelt, og relevans for utvikling av kunnskaps-, helse- og miljøpolitikk spesielt.
Forskningsbasert kunnskap om dagens humaniora i Norge finnes ikke.
Nettverksmøtene i HUMPOL har vært organisert rundt to spørsmål – som også er relevante i arbeidet med «humaniorameldingen»: Hvilke forventninger har forskere innen humanvitenskapene til anvendelsen av deres forskning utenfor deres eget fag? Og motsatt, hvilke forventninger har andre fagmiljøer og samfunnssektorer til humanvitenskapelig forskning?
Den rådende debatten om humaniora har i stor grad lagt til grunn at feltet er i krise. Løsningen er godt kjent: Humaniora må bli mer synlig via bedre kommunikasjon og hevde sin relevans som dannelsesfag og grunnforskningsmiljø. Forestillingen om at en må forsvare humaniora på grunn av dens prekære eksistens bygger delvis på tanken om en radikal forskjell mellom humanistiske vitenskaper og naturvitenskaper. Dette bildet av humaniora er i utakt med det som foregår innenfor humanvitenskapene i dag.
I de sektorovergripende HUMPOL-møtene fant vi at humanvitenskap på prosjektnivå ofte går på tvers av fag og institusjoner. Forskerne benytter seg av teoritilfang godt utenfor de tradisjonelle grensene for humaniora, og et mangfold av metoder: Kvantitative metoder i form av statistisk dataanalyse, nettverksanalyser og laboratorieforsøk av ulike slag. Kvalitative metoder som forskingsintervju, deltakende observasjon, og andre etnografiske og samfunnsvitenskapelige metoder. Det forskes på fenomener som i utgangspunktet ligger i skjæringspunkt mellom ulike fagtradisjoner og fakulteter. Med historisk-filosofisk grunnkunnskap, kritisk refleksjon og språkkompetanse fungerer humanvitenskapene ofte som bindeledd i kunnskapsfelleskapene innad på forsknings- og utdanningsinstitusjonene, og i utvidet forstand for enkeltmennesker og på samfunnsnivå.
Hvis «humaniorameldingen» skal tilrettelegge for kunnskapsbasert politikk, vil det første steget være å endre spørsmålet som danner motivasjonen for meldingen til «Hva vet vi om humaniora?». Fordi svaret er «fint lite», bør meldingen utarbeides med det in mente. Det betyr at tiltak blir vurdert opp mot svakheten i kunnskapsgrunnlaget, eksempelvis ved å foreslå tiltak som kan reverseres uten store kostnader. Det betyr også at fagmiljøer, studenter, arbeidsgivere og brukere i offentlig og privat sektor på bred basis engasjeres i prosessen fra dag én, for å unngå at relevante synspunkter går under radaren.
I tillegg må man sikre at dette åpenbare kunnskapsgapet kan dekkes i fremtiden. Et lett tilgjengelig kildemateriale er avlagte doktorgrader ved de humanistiske fakultetene de siste 10-20 årene. En kartlegging med vekt på innhold, kvalitet, faktiske arbeids- og samarbeidsformer, og betydning for andre samfunnsområder, vil gi et oppdatert bilde av humaniora.
Vår oppfatning er at «humaniorameldingen» kan bli et viktig politisk verktøy i det overordnede arbeidet med å få innsikt i og potensielt løse komplekse samfunnsutfordringer. Men da må vi løfte blikket: Indikatorfokus må skilles fra kunnskapsutvikling, byråkratiske prosesser fra faglig aktivitet. Ikke minst må bruk av politiske honnørord som innovasjon, dristighet, nytte og impact ikke forveksles med det som foregår i den faktiske forsknings- og undervisningshverdagen.
Med en dreining mot «hva vet vi?» er det en reell mulighet for at debatten om humaniora, og videre politikkutvikling på området, vil ta en annen og mer relevant retning.
Ingrid Birce Müftüoglu, Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen.
Jan Reinert Karlsen, Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen.
Rasmus Slaattelid, Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen.