Annonse
00:01 - 27. mai 2016

Gravskjending

«Hva mener du med rasende? Dette er en bok om sorg.» Viljen og evnen til selvrefleksjon er kritisk fraværende hos den svenske feministen Ebba Witt-Brattström, skriver Sissel Gran.

Untitled, 1977 © Linder / gjengitt med tillatelse fra Stuart Shave/Modern Art, London
Annonse

Hon sa:

Är inte alt förställning från din sida:

leka nära

leka långt ifrån

leka make

leka pappa.

 

Han sa:

Du misstolkar allt.

Du har ingen som helst

jävla aning

om något som helst.

Jävla kärring.

 

Dialogen er hentet fra Ebba Witt-Brattströms (heretter EWB) svært omtalte bok Århundradets kärlekskrig. I den nedbrytende oppbrudds­prosessen i et tidligere lykkelig ekteskap følger vi «hon» og «han» utfor stupet. Boken har fått en blandet mottagelse i Norge, men én ting er mange kommentatorer og anmeldere enige om: Dette er en beskrivelse av et trist, bittert og giftig oppgjør, og lesningen av boken kompliseres ved at det er så nærliggende å hekte oppgjøret på forfatterens brudd med ektemannen Horace Engdahl, en annen kjent skikkelse i den svenske offentligheten.

Å spekulere over hvorvidt dette er et selvbiografisk verk, eller å drøfte etikken knyttet til en eventuell utlevering av en eksmann, er uansett ikke mitt anliggende her. Heller ikke om Århundradets kärlekskrig er god eller dårlig litteratur. Den kompetente vurderingen har mange andre tatt seg av. Det som gjør boken og debatten rundt den interessant for meg som psykolog og terapeut, er følgende spørsmål: Kan feminismen som trossystem bli en maktfaktor i et kjærlighetsforhold og risikere å gjøre oss blinde for menns nød og for kvinners rolle som negative pådrivere i parforholdskonflikter?

 

Aktuell bok

Ebba Witt-Brattström

Århundradets kärlekskrig

Nordstedts. 2016.

Jeg var en radikal feminist i hjertet da jeg studerte på 70-tallet. Kvinnefrontens likestillingsideologi, klassekamp og retten til barnehageplass var bleke stridstemaer sammenlignet med hva jeg var opptatt av. Jeg leste Shulamith Firestones The Dialectic of Sex og var fascinert av den revolusjonære feminismens overbevisning om at virkelig frigjøring for kvinner var avhengig av frigjøring fra menns seksuelle undertrykkelse, fra foreldreskap, fra barnefødsler og fra kjernefamiliens repressive faenskap. Disse ideene, kombinert med mitt ungdommelige svartsinn på den tiden – jeg hadde forlest meg på Jens Bjørneboe – gjorde meg temmelig livsfornektende og kantete. Jeg møtte verden med skepsis, og jeg må innrømme at jeg så ned på menn, inklusive alle som innehadde en eller annen slags autoritetsposisjon. Dette er lenge siden, og merkelig å tenke på i dag; jeg hadde nesten glemt min gamle mannsforakt inntil jeg ble konfrontert med debatten rundt Århundradets kärlekskrig.

 

Forfatteren har dedisert boken sin til Märta Tikkanen og August Strindberg, altså føler hun et slektskap til disse forfatterne, som begge er berømt for sine finslipte analyser av skrekkartede samliv.

Jeg leste Tikkanens Århundradets kärlekssaga i filler da den kom ut i 1979, og trykket den til brystet, uvisst av hvilken grunn, for den handlet overhodet ikke om meg. Jeg hadde aldri opplevd verken fyll eller vold i mitt hjem eller i kjæresteforhold, men boken stemte likevel med min overbevisning om menns svikefullhet og kvinners offerrolle. Jeg har lest den om igjen siden, og er ikke like begeistret. Tikkanen var en medavhengig alkoholikerhustru som levde et langt liv i et destruktivt av-på-hekt, men var hun ansvarsfri? Hvorfor skulle barna leve i et voldelig fyllehelvete på grunn av hennes «kjærlighet»?

Femten års arbeid med rusmisbrukere og deres familier tok vekk mitt romantiske forhold til Märta Tikkanens kjærlighetssaga. Dersom EWB og hennes barn har delt de samme erfaringene, er det bare forferdelig, så jeg håper hennes hommage er av mer litterær karakter.

I Strindbergs drama Dödsdansen møter vi paret Edgar og Alice, to skadeskutte mennesker som brutalt gis diagnosen «onde» av sin egen forfatter. Da stykket forelå i 1901, begynte Strindbergs lange kamp for å få det oppført på en teaterscene. Dramaet ble i første omgang lansert som bok og fikk nedslående kritikker i svensk presse. Den hardeste dommen ble avgitt i Svenska Dagbladet. Anmelderen følte bare avsky for Strindbergs to karakterer: «Dessa tvenne makar som i en mängd av långa akter […] öfverösa hverandra med de utsökaste skällsord, slå och spotta på hverandra verka till sist som et par besatta, på hvilkas vanvettiga träta man icke orkar lyssna.» Andre kritikere sluttet seg til: «Ja gräsligt och gräsligt är detta skådespel, der lyftning saknas och det oädla herrskar. Pinande gnät, odrägliga tvister, kif utan ända […] sådant är, hvad man här bjuder oss.»

Stykket ble etter hvert renvasket, og har gått sin seiersgang over hele verden, og temaet har en klar parallell til det som presenteres i Århundradets kärlekskrig – «kif utan ända» – men Strindberg gjør det motsatte av EWB: Han står på utsiden av dramaet og viser oss dynamikken i den smertefulle grunnscenen, hvordan begge parter spiller en aktiv og pådrivende rolle i utviklingen av parforholdshelvetet. Han tar ikke parti.

EWBs problem er at hun konsekvent forsøker, slik jeg ser det, å tegne et mer verdig bilde av kvinnen enn av mannen. «Hun iscenesetter seg selv som den ødelagte, den som er blitt urettferdig behandlet», skriver Carina Elisabeth Beddari i sin anmeldelse i Morgenbladet. Men det er ingen grunn til å frita henne. Som i Strindbergs Dödsdansen er hun like god med kniven som den mannlige parten. Hun vet hvor hun skal stikke for å såre ham maksimalt. For lyder det mindre nedvurderende å si til sin partner «alt er forstillelse fra din side, du bare leker at du er nær, at du er ektemann, at du er far», enn å si «du skjønner ingenting, din jævla kjerring»? Ikke i mine ører, selv om mange vanemessig vil tenke at «jævla kjerring» er verst.

 

Klassekampen inviterte til debatt på Kulturhuset 11. mai. Avisens Mari Skurdal intervjuet EWB foran et lydhørt publikum, flest kvinner, noen få menn. Skurdal stilte krystallklare, gode spørsmål, men det virket som om EWB hadde problemer med å forstå dem. Jeg tror ikke det handlet om noen språklig barriere, men om det uventede – at spørsmålene ble opplevd som upassende og på siden av hva forfatteren var vant til.

Jeg ble overrasket da Skurdals innledende «Du har skrevet en sår og rasende bok», ble avfeid med «Hva mener du med rasende? Dette er en bok om sorg.» I så fall må samtlige anmeldere, kommentatorer og vanlige lesere ha oppfattet hele prosjektet feil, tenkte jeg, og hvor er logikken? Hvorfor skulle en bok om sorg kalles Århundradets kärlekskrig, med trykket på krig?

Jeg ser klart at boken handler om sorg over tapt kjærlighet, men det er den forvrengte sorgen som gjennomsyrer boken, den sorgen som kommer til uttrykk gjennom reaktive følelser som raseri, forakt og hat. Det er dette som gjør lesningen av den så enerverende, men også interessant for en psykolog som har pinefulle grunnscener i parforhold som arbeidsfelt.

I forkant av denne debatten laget Klassekampen en artikkelserie («Kjønn i krig») om likestilling og feminisme, der kjønnsforsker og litteraturviter Jørgen Lorentzen var førstemann ut. Under overskriften «Feminismens fallitt» forteller han i intervjuet at han ble overrasket over boken: «Jeg hadde håpet at forfatteren, som er en av Sveriges fremste feminister, kunne bidra til å gi en type innsikt i intimitetssfæren som beriker oss. Som gjør at vi kommer lenger i forståelsen, og gjør at vi kan skape et bedre liv […] I stedet blir vi vitne til en utbretting av intimitetssfærens mest avskyelige kamper, uten evne til refleksjon […] Jeg ser to intellektuelle som ikke klarer å håndtere de mest grunnleggende følelsesmessige relasjoner, som er uutviklet, grunne og mangler forståelse for sin egen rolle.»

Etterlysningen er i mine øyne midt i blinken, for det er vel denne viljen og evnen til selvrefleksjon jeg savner hos forfatteren EWB. At de to karakterene i boken ikke greier å ta tak i sitt eget bidrag til elendigheten, er helt forståelig. Har man havnet i dødsdansen, vil begge parter være så overveldet av negative følelser at de sjelden greier å forstå hva som skjer, langt mindre stagge seg. Men forfatteren, på utsiden av sitt prosjekt, må i anstendighetens navn kunne greie det. Når forfattere stiller opp til intervju og debatt om sine bøker og tanker, møter jeg derfor opp med en begeistret forventning om utdypelse, om å få vite noe mer og noe annet enn det som står i teksten. Jeg behøver ikke å få vite noe som helst om deres privatliv eller om en bok er mer eller mindre selvbiografisk, for alle som skriver litteratur, har levd, livet deres er der i teksten, på ett eller annet vis, det er en selvfølge. Og noen forfattere vil ikke snakke om sine tekster, de vil bare lese dem for oss, og det er helt i orden. Men EWB er en feminist og forfatter som i alle år har gått hardt ut i offentligheten med politisk-personlige synspunkter; i det siste har menn generelt, og «Kulturmannen» spesielt, kommet temmelig dårlig ut.

EWBs problem er at hun konsekvent forsøker, slik jeg ser det, å tegne et mer verdig bilde av kvinnen enn av mannen.

Dette forplikter, i den forstand at jeg forventer emosjonell og intellektuell åpenhet i møtet med lesere og meddebattanter. Jeg ble derfor ganske forbauset da EWB – som har vært overalt for å reklamere for sin bok og snakke om tematikken i Århundradets kärlekskrig – var så lite villig til å diskutere med Mari Skurdal som stadig stilte interessante (og vennligsinnede) spørsmål på Kulturhuset. Som for eksempel dette: «Det finnes ikke utroskap i boken. Likevel er det en fremmed i regnestykket – feminismen og samfunnets normer. Mannen opplever det utvilsomt som en form for utroskap å bli presset inn i kvinnens ideologi, så å si. Hva tenker du om det?» EWB avfeide problemstillingen som uinteressant, og det var virkelig synd, for dette var en påtrengende tanke hos meg under hele lesningen av Århundradets kärlekskrig.

Det hadde løftet debatten om forfatteren hadde inkludert flere perspektiver – også kvinners ansvar og påvirkningskraft – for å forstå hvorfor varm kjærlighet utvikler seg til kald krig, for det kan absolutt være en gåte for oss alle.

I en roman er det for så vidt helt i orden at den ene karakteren fremstilles som et kvinneundertrykkende svin, en mann med 1800-tallsholdninger av typen «Mannen är överlägsen kvinnan. Så har det alltid varit och så kommer det att förbli.» Men i en debatt om kjærlighet, likestilling og kjønnsroller må det også være rom for å spekulere i om en mann kan bli en rasende antifeminist i løpet av tretti års ekteskap fordi han føler seg konstant satt til veggs og er utslitt av alltid å bli reagert på som en representant for kategorien «mann». I boken gjentar jo «han» gang på gang hvor ille det er alltid å være feil, at alt ved ham

 

…var fel från början

Alltid varit

Och alltid kommer att vara fel.

Och eftersom jag är fel

Har jag inte någon talan inför dig.

 

Denne følelsen av «å være feil» går igjen hos mange menn jeg møter i terapi, at kvinnen synes at alt mannen gjør, tenker og føler, er galt. Derfor ender han opp med å gjøre ingenting, for å gardere seg, noe som også blir helt feil.

Det er ingen hemmelighet at mange kvinner diskuterer energisk med sine venninner hvor «feil» deres ektemenn er. De driver daglig og kontinuerlig med iherdig feilfinning hos mannen, og dette tar kvelertak på mange forhold.

Men i rettferdighetens navn, la meg påpeke at dette går begge veier. Jeg har selv vært utsatt for det, menn driver absolutt med feilfinning hos kvinner. (Og da snakker jeg om vestlige, rike samfunn, ikke samfunn der kvinner er kneblet, knuget og mindre verdt enn en geit.)

I studietiden hadde jeg en kjæreste som var medlem av AKP(m-l). Det lille, overbærende smilet hans lå alltid på lur, som om jeg var et uvitende barn. Og den korrigerende replikken, forklaringen på hvordan ting egentlig hang sammen her i verden, var utmattende. Han visste alltid noe som jeg ikke visste. «Mord», tenkte jeg noen ganger, men jeg drepte ham ikke, det var bare følelsene mine som døde. Men han var grunnleggende god på bunnen. Jeg elsket ham lenge.

 

Forfatter Geir Gulliksen var også invitert til Kulturhuset for å snakke med EWB, og han måtte nesten rope for å komme til orde: «Hvor var SVIKET, vendepunktet i dette ekteskapet, jeg finner det ikke i boken, hva skjedde, hvorfor gikk det så galt!?» Aftenpostens Ingunn Økland er i sin anmeldelse av Århundradets kärlekskrig inne på det samme, og har betegnende kalt dette «romanens missing link».

EWB svarte Gulliksen (i mine øyne mildt overbærende – «stakkars mann, fatter du ingenting»), at det var jo selvsagt fordi mannen var nedvurderende overfor kvinnen og hennes arbeid, at han karakteriserte henne i degraderende og krenkende termer. Og, tilføyde hun, det gikk jo opp for kvinnen at mannen hadde manipulert henne i alle år, hun hadde egentlig aldri hatt det bra i ekteskapet. Og, fortsatte hun, slik har jo mange kvinner det i virkeligheten, de finner ut at de har levd på en løgn hele samlivet gjennom. Så beskrev EWB hvor bevegende det var å få utallige henvendelser fra kvinner som hadde opplevd det samme, manipulering, nedvurdering og vold – jeg kommer tilbake til volden – og hvor trøstende det var for dem å lese sin egen historie inn i hennes bok.

Jeg forstår godt at det er belønnende for forfattere når lesere føler seg hjulpet og løftet av tekstene deres. Jeg opplever det selv noen ganger, og tar det til meg når det skjer. Men å bidra til at lesere ser livet sitt i retrospekt og innser at «alt» var løgn, at følelsen av lykke egentlig var en tilstand av overtilpassethet og blindhet, at de var manipulert til å tro at de hadde det bra? Da kaster man jo alt over bord, også det som var verdifullt. Og hvor blir det så av kontinuiteten i livet? Og det egne ansvaret for det som skjer oss? Vi må ikke hjelpe folk til å tenke at «alt var svik og løgn», når mye egentlig var lykke og glede i mange år. I Århundradets kärlekskrig var kjærligheten god før alt snudde:

 

Hon sa:

Den jag älskade

var en man som

kunde bli glad åt

att jag var glad.

Som någon gång

även ville mig gott

utan baktankar.

Som ogarderat kunde berätta

vad han tänkte på

som sökte och fick min förståelse

som kunde skratta åt

mänskliga tillkortkommanden

egna

mina och andras

tilsammans med mig.

 

Når og hvorfor forsvant denne ugarderte og empatiske mannen som kunne le av sin egen tilkortkommenhet og som ble glad når konen ble glad? Hvorfor oppsto en slik karakterforandring i ham, slik at han ble «en kräkråtta», «en terminator», «en självrettferdighetens furste» og som begynte å kalle kvinnen han elsket en «jävla fitta», «tankepolis» og «ett halvkön»?

I de fleste omtaler jeg har lest av Århundradets kärlekskrig, gis mannen ingen nåde, men det må jeg, siden han faktisk gir uttrykk for at han opplever at kvinnen er den som har makten i forholdet og at hun har kommet til å forakte den han dypest sett føler at han er. Det er hans identitetsfølelse som er under angrep. Hans «selv» står på spill, og når det skjer med oss, da kan hvem som helst begynne å slå fra seg.

Og da er vi ved volden, det virkelig farlige temaet. Den finnes helt klart i Århundradets kärlekskrig. Mannen har slått, kastet ting på kvinnen, tatt strupetak på henne, forfulgt henne rundt sengen i raseri. Hun er blitt redd for den økende brutaliteten hans. Dette er selvsagt svært alvorlig, og vold kan aldri forsvares, uansett hvor emosjonelt overveldet mannen har følt seg. Men vold kan forklares, og det er mulig å skille mellom manipulativ vold, der mishandling og trusler er en kontrollstrategi, og der den voldsutsatte er konstant redd, i motsetning til det vi kan kalle situasjonsbestemt vold eller utagerende adferd i parforhold som utløses av emosjonell overveldelse og panikk.

Mange er ikke enige i dette skillet og mener at vold er vold, men jeg forholder meg til dette skillet når jeg arbeider med par. Både menn og kvinner har på mitt kontor gråtende innrømmet at de har slått, lugget, sparket, klort, knust gjenstander og kastet ting på sin partner, uten at dette har gjort det nødvendig for meg å kontakte politi eller krisesenter. Det har vært mulig å arbeide med utageringen med begge tilstede fordi volden har handlet om overveldelse og manglende emosjonell regulering, ikke om voldelig manipulering.

Så hva har EWBs «hon» vært utsatt for? En desperat, uregulert og krenket mann som har følt seg så presset over tid at han har begynt å miste besinnelsen? (NB! Det er ingen unnskyldning for blåmerkene han har påført henne, kun en forklaring på den ukontrollerte adferden.) Eller har «hon» (og dermed EWB selv?) vært utsatt for den systematiske kontrollen og etter hvert de fysiske overgrepene fra en manipulerende psykopat i tretti år – og skjult det for alle? Det er vanskelig å si. Men i Aftenposten 23. mai sier EWB i et intervju med Kaja Korsvold, på spørsmål om hvorfor det tar flere tiår for kvinnen i Århundradets kärlekskrig å oppdage hvilken drittsekk mannen er: «Det handler om den kontrollerende mannen, den stadige undertrykkingen, de mange krenkelsene. Mannen kontrollerer kvinnen, så hun ikke finner utgangen. Det er klassisk avhørsteknikk, til slutt blir fangen så forvirret at hun tilstår hva som helst.» Altså den farlige, intenderte manipuleringen.

Dette kjøper jeg ikke uten videre. Dynamikken i den harde dialogen i Århundradets kärlekskrig er gjensidig, den drives fremover av begge parter, hun pisker ham verbalt, han pisker tilbake, de krenker hverandre uopphørlig. Innimellom slår og kaster han, og det er utillatelig, men det gjør ham ikke til en beregnende manipulator.

 

Kan vi finne en antydning til et «feministisk overgrep» i diagnostiseringen her? Jeg synes det. Det kalles hersketeknikk. Vi skal være ytterst forsiktige med å bruke begrepet «manipulator», for det overforenkler vår forståelse for hva som faktisk skjer i et forhold, og tar fra den «manipulerte» vedkommendes menneskelige medansvar i en relasjon.

Kan vi finne en antydning til et «feministisk overgrep» i diagnostiseringen her? Jeg synes det.

Merkelappen ser ut til å henge løst for tiden, særlig når det gjelder kjønn. Professor Siri Gullestad tok tak i begrepsbruken i et essay i Morgenbladet 13. mai, der hun skrev om NRK-serien Skam («Er Noora manipulert?»). Hun advarer mot tendensen til å se kvinner som ofre for menns dominans, for derved undergraves kvinners autonomiutvikling. Gullestad definerer manipulasjon som «å påvirke andre ved midler de ikke har oversikt over, og som de derfor ikke kan verge seg mot. Manipulering innebærer skjulte hensikter og skjulte virkemidler.»

Heller enn å peke på at man er manipulert for å unnskylde hvorfor man gjør noe og sier noe annet, sier Gullestad, gjelder det å vedkjenne seg egne følelser, også de motstridende, konfliktfylte og ambivalente. Erkjennelsen av de motstridende følelsene og det egne ansvaret for å drive en relasjon i en god eller dårlig retning mangler, slik jeg ser det, i Århundradets kärlekskrig, og jeg kan heller ikke se klart at «han» er en manipulator og at «hon» er manipulert. Som terapeut er det uansett ikke lov å henfalle til partiske tolkninger når man arbeider med et par, for da vil terapeutens ord kunne brukes som et våpen, og dette synes jeg terapeuten i Århundradets kärlekskrig virkelig gjør, derfor må det siteres her:

 

Hon sa:

Terapeuten menade:

«Detta är en manstyp som måste flyta ovanpå.

Han kan bara tänka i termer av

Överläge och underläge.

Dominans elller underkastelse.

Accepterar endast kritiklös beundran.

Så länge du var en del av

hans grandiosa prosjekt

dög du.

Dina framgångar hotar honom.

Han kan bara rivalisera.

Ta det aldrig personligt.»

 

Terapeuten som feminist-sannhetsvitne. Jeg grøsser og håper at dette er fri fantasi fra EWBs side. Hvor mange ganger har ikke både kvinner og menn forsøkt å få meg til å demonisere den andre? Da gjelder det å stå imot, også når forholdet eller ekteskapet er over, også når den ene parten man sitter igjen med på kontoret er utslått og føler seg ødelagt. Man skal leve videre etter et brudd. Jeg har lånt et begrep fra psykolog Steve Duck, gravpynting (grave dressing), som han definerer som den historien vi skaper når et forhold tar slutt – hva var de gode sidene ved forholdet, hva var opp- og nedturene, hvorfor gikk det som det gikk, og hvordan kan de to presentere seg som akseptable og som hele mennesker overfor omverdenen etter bruddet. Jeg har tillatt meg å utvide begrepet litt. Som terapeut og kliniker har jeg erfart at for å komme videre i sitt liv - såfremt det mennesket klienten har løsrevet seg fra ikke er en farlig psykopat, en voldelig person man virkelig må flykte fra og stenge ute - er det maktpåliggende å hjelpe mennesker til å slutte å hamre på ekspartneren, til å tåle sine egne vanskelige og kolliderende følelser, og til konstruere en historie om det samlivet som er over som er til å leve med. Det kan ta år, men terapeuter skal ikke understøtte forakt. Vi skal hjelpe par som går fra hverandre med å lage et regnskap som ikke vedlikeholder hat og som hjelper barn til å fortsette å elske begge sine foreldre, vi skal ikke nøre opp under gravskjending av det parforholdet og det livet de to hadde sammen.

 

Etter trettisyv år som psykolog, hvorav nitten år som terapeut for par, har jeg lært å kjenne igjen menns underliggende avmaktsfølelse, frykt og fortvilelse når jeg ser den, også når den er kamuflert som taushet eller ampert, verbalt forsvar. Jeg har også blitt var for en underliggende drivkraft hos noen kvinner: De opptrer som om de snakker fra et uskyldig ståsted, fordi de er kvinner. Og at de tilhører en bedre utgave av mennesket fordi de er kvinner. Som feminist er jeg fullstendig klar over at like viktig som å gjenkjenne og protestere på alle former for undertrykkelse av kvinner, er det å tøyle sin tilbøyelighet til å lese undertrykkelse og hersketeknikker og manipulering inn i all mannsadferd som ikke passer inn i ens eget kvinneverdensbilde. Betty Friedan kalte dette female chauvinism. I likestillingens og kjærlighetens navn – vi må ikke havne der.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer