Jeg er en av dem som liker å lese tekstene til sosiolog Kjetil Rolness. Mest fordi han inntar selvstendige standpunkter i et konformt norsk debattklima, til tross for at han noen ganger fremstår som kommentarfeltets velartikulerte talsmann på trykk i avisenes spalter. Jeg har også sansen for de morsomme og originale spydighetene som ofte gjennomsyrer Rolness’ innlegg, på samme måte som jeg satte pris på Otto Jespersens avslutningsmonologer i «Torsdagsklubben». Men ikke sjelden kommer sosiologens vilje til konfliktsøkende spissformuleringer i veien for hans hermeneutiske forståelse av saken, og i veien for fruktbar diskusjon. Jeg er redd dette er tilfellet i Rolness’ kommentar i Morgenbladet 15. april til min aktuelle bok Norsk islam – hvordan elske Norge og Koranen samtidig.
Utgangspunktet til Rolness er opplysningstidens valgspråk, «våg å vite!», eller, «ha mot til å bruke din egen forstand!». For Rolness synes dette å være uforenlig med å tenke religiøst og argumentere teologisk. Han kritiserer meg for å ha referanser til «eldgamle bøker» og autoriteter i min bok. Og fordi jeg i min bok argumenterer innenfor islamsk tradisjon og behandler ulike problemstillinger fra et teologisk perspektiv, så konkluderer han med at jeg «ikke er myndig, men muslim».
Han latterliggjør det at jeg snakker om behovet for «kontekstualisering» av islam og det Profeten Muhammad har sagt. Bare en grunnleggende reform eller revolusjon innen islam, etter mønster av protestantismen vil duge, ifølge Rolness. Om ikke annet, viser Rolness på denne måten hvor viktig det er å legge joggeturene utenfor Ullevål Hageby og Damplassen, innimellom, kanskje til Søndre Nordstrand og Groruddalen for å innse at det finnes en verden der ute der folk ikke er ateister og Gud betyr noe.
Eller tilbringe fredagskvelden i en moské eller i et kristelig lag i stedet for på Lorry for å møte mennesker som mener at menneskeretter også kan forstås på en religiøs måte. Eller lese seg opp på reformasjonen for å innse at endring og tilpasning av religion nesten alltid skjer gjennom fortolkning, kontekstualisering og forsøk på å beholde kjerneideene. Et godt eksempel er John Lockes arbeid.
Men mest alvorlig er det at sosiologen ikke har forstått så mye av konteksten som boken min er skrevet i: Det pågår en intern åndelig kamp om europeiske muslimers hjerter og sinn, der bokstavtro og puritanske krefter vinner terreng. I denne konteksten er det avgjørende å vise, også teologisk, at islam ikke trenger å stå i konflikt med demokrati og den liberale rettsstaten. At Profetens lære ikke skal få oss til å snu oss vekk fra den sekulære staten.
Rolness setter sin lit til «hverdagsmuslimen», de som ikke tar Koranen så alvorlig. Men konteksten er den at europeiske muslimer er mer religiøse og sosialkonservative enn Europas majoritetsbefolkning, og dette kjennetegner «hverdagsmuslimen». Tall fra Gallup Coexist Index fra 2009 viser eksempelvis at 58 prosent av franske muslimer har en sterk religiøs identitet, mens det samme tallet i den franske befolkningen samlet er 23 prosent.
Tilsvarende tall i Storbritannia er 75 prosent versus 23 prosent. Forholdene er nok lignende blant norske muslimer. I en slik kontekst må man kunne snakke teologisk, ikke bare mot teologien.
Jeg er ingen Ayaan Hirsi Ali som har erklært krig mot islam og dermed gjort meg populær blant vestlige intellektuelle. Jeg er en troende muslim, men jeg også tror på demokratiet og den liberale rettsstaten. For å svare på hvordan norske muslimers religiøsitet og sosialkonservatisme kan forenes med Norge, ser jeg derfor til amerikanske muslimer som er lojale borgere uten å forkaste troen sin, og hva vi kan lære av dem.
Ifølge The Economist er det bare 100–200 amerikanske muslimer som har forsøkt å verve seg til IS, mens antallet er 5000 i Europa. De føler en sterkere lojalitet til USA, undersøkelser viser at 42 prosent av muslimske ekstremisters terrorplaner i USA blir avslørt og rapportert til myndighetene av muslimer selv. Men amerikanske muslimer er ikke nødvendigvis personlig verdiliberale. De er heller ikke mindre religiøse. Tall fra Pew Research Center viser at 96 prosent av amerikanske muslimer tror på Gud, og to tredeler ber daglig.
Rolness kritiserer meg også for å lene meg på autoriteter innenfor vestlig islam når jeg forsøker å formulere mine tanker om norsk islam. Vel, det kan da ikke være uforenlig med opplysningsånden å lytte til andre. I vestlig og sekulær akademia, både i Norge og i USA, er det selvsagt at man har en viss intellektuell arbeidsfordeling, og høyst relevant å nevne hva autoriteter innenfor et tema mener – autoriteter som er autoriteter fordi de har satt seg grundig inn i et saksfelt. Det er i opplysningens ånd jeg oppsøker disse islamske teologene og diskuterer det som er aktuelle problemstillinger for vestlige muslimer.
Interessant nok tenker ikke Rolness over bjelken i eget øye når han selv tyr til et sitat av en autoritet innen filosofi, nemlig Immanuel Kant, for å underbygge sine egne poenger.
Rolness hadde hatt godt av å lytte til flere vestlige autoriteter enn Kant, som John Esposito og Karen Armstrong, før han hadde slått fast at kritisk tenkning er uforenlig med tradisjonell islam. Rolness begrunner påstanden sin med at profeten anses som ufeilbarlig. Men han anerkjenner ikke, eller vet kanskje ikke, at hva profeten sa, gjorde og mente, i over tusen år har vært en kilde til en betydelig diskusjon blant islamske teologer og akademikere. Ikke minst skal også profetens liv tolkes og kontekstualiseres.
Et godt eksempel er Marrakesh-erklæringen utstedt av islamske teologer tidligere i år. Denne ber muslimer børste støv av den ganske sekulære og minoritetsvennlige Medina-konstitusjonen til profeten Muhammad for å bekjempe diskriminering av minoriteter i muslimske land. Så vil Rolness hevde at jeg skjønnmaler islam når jeg nevner dette, men det viktige for meg, er det normative: Hva islam skal være og hvordan profeten skal forstås.
Den amerikanske filosofen John Rawls mente at både sekulære og religiøse bør kunne gi allment tilgjengelige argumenter når de utøver politisk makt, eller prøver å påvirke i politiske spørsmål. Utfordringen med Rolness’ resonnement er at han opphøyer det gudløse og ikke-religiøse til det høyverdige, moderne og rasjonelle som skal kjennetegne Norge anno 2016, uten å argumentere for hvorfor.
Han antyder at det ikke er kompatibelt å elske Koranen og Norge samtidig. Men jeg tror, og er selv et eksempel på, at praktiserende muslimer helhjertet kan omfavne demokratiet og den liberale rettsstaten. Jeg står fast ved at islam kan forenes med den liberale rettsstaten, slik den politiske filosofen Andrew F. March ved Yale-universietet – med henvisning til blant annet Tariq Ramadan – argumenterer for i boken Islam and Liberal Citizenship: The Search for an Overlapping Consensus.
Å lære fra andre, å vise til andre og det å være en tradisjonell muslim gjør meg ikke umyndig. Å hevde det, som Rolness gjør, er et forsøk på å umyndiggjøre meg.
Mohammad Usman Rana er skribent og forfatter.