Annonse
00:00 - 13. mai 2016

Fordervet vin i nye flasker

Annonse

Ole Martin Moens forslag om å betale kvinner for å få barn med mer intelligente menn er moralsk uakseptabelt og politisk feilslått. Han fremmer en slags mellomposisjon mellom tradisjonell eugenikk basert på kollektivistiske planer og tvang på den ene siden, og den nyere «liberale eugenikkens» fokus på individuelle, frie valg og pluralistiske forståelser av «det gode liv» på den andre. Moen forsøker seg med andre ord på en liberal og demokratisk vri på tradisjonen – og feiler.

Moens forslag har vakt mye harme og latterliggjøring, spesielt på grunnlag av hans favorisering av IQ, hans lemfeldige omgang med den psykologiske forskningslitteraturen og prosjektets totale mangel på gjennomførbarhet. Men de prinsipielle sidene ved forslaget, publisert i et fagfellevurdert etikktidsskrift fortjener å bli tatt på alvor.

Moen skisserer et problematisk eugenisk program som på flere plan minner faretruende mye om historiens kollektivistiske og grundig diskrediterte varianter. Forslaget kan dessuten ses som en del av en nyeugenisk idestrømning i samtiden. Derfor bør debatten handle om de prinsipielle, viktige sidene ved Moens prosjekt. Den politiske dimensjon bør etter min mening settes enda tydeligere i fokus.

Mine grunnleggende innvendinger er som følger: Når Moen hevder at «vi», det vil si fellesskapet eller staten (kanskje) bør betale kvinner for å velge mer intelligente menn som foreldre til sine barn, gjøres hans IQ-mani til et foreslått politisk program. Dermed blir det som antas å være kollektive interesser, prioritert over individuelle interesser på en måte som ikke er prinsipielt ulikt det man finner i de historiske eugeniske programmene.

Den politiske dimensjon ved Moens forslag bør etter min mening settes enda tydeligere i fokus.

Hvor problematisk dette er, blir enda tydeligere i lys av de liberale og demokratiske grunnprinsippene verdipluralisme, rett til reproduktiv autonomi og likeverd. I tråd med det første prinsippet skal staten, så langt det lar seg gjøre, respektere alle menneskers frihet til å gjøre seg opp en mening om hva som er viktig og godt for dem, uten å ta til orde for et bestemt syn. Moens ønske om å opphøye sitt monomane fokus på (én eller flere) av menneskets vitenskapelig målbare psykologiske egenskaper til et politisk program, bryter med dette prinsippet.

Selv om forslaget ikke innebærer bruk av direkte tvang, impliserer det dessuten en moralsk uønsket inngripen i beslutningen om å få barn. Denne typen insentiver knyttet til bestemte egenskaper ved det ufødte barn vil også kunne føre til at foreldre blir overdrevent opptatt av slike egenskaper, og ikke minst at også barnets karakter gjøres til gjenstand for økonomiske vurderinger mer generelt.

Ved å innføre et slikt insentiv ville dessuten staten og fellesskapet sendt klare og moralsk problematiske signaler om hva som anses som mer eller mindre verdifulle avkom og hva som ikke gjør det, helt uavhengig av om noen faktisk valgte å ta imot pengene i praksis. Da hjelper det lite at Moen trekker opp et begrepslig skille mellom samfunnsnytten av bestemte egenskaper og individets generelle moralske verdi. Erfaringer fra historien tyder på at slike skiller neppe er særlig relevante i virkeligheten.

Mats Lillehagen er stipendiat i sosiologi ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Jeg ser behov for å korrigere de groveste misforståelsene om statens eierutøvelse.»
«Arbeidslivet trenger tilstedeværelsen av mennesker som av og til trenger litt ekstra støtte.»
«Denne forestillingen om at en minoritet forstiller seg, er avgjørende, og farlig.»
«Større studier er i gang og vil muligens føre til godkjennelse av MDMA i 2021.»
«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»