00:00 - 15. april 2016

Profesjonalitet mot alle odds?

SKOLE I sitt essay i Morgenbladet 8. april bringer kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen frem en refleksjon om skolens virke i møte med en uoverskuelig fremtid. Han bringer frem at skolens mandat både er et faglig et, og at det i like stor grad er dannelse av elevene. Han hevder at diskusjonen om hvorvidt Clemets prosjekt om økt fokus på kjerneferdighetene (lesing, skriving, muntlig kommunikasjon, regning og digitale ferdigheter) står i motsats til dannelse, er feilaktig.

Videre hevder han at skolens kjernevirksomhet må være faglig dyktiggjøring av elevene, som et viktig ledd i dannelsen av fremtidige samfunnsdeltagere. Dette er jeg ikke uenig i, men det at han hevder at den pedagogiske debatten rundt fokuset på kjerneferdighetene er en misforståelse rundt hvilken dyktiggjøring disse ferdighetene avstedkommer, er en feilrepresentasjon av den faglige debatten.

Den realiteten mange lærere i dag møter når de trer inn i skolen, er et regime som i stor grad går ut på å skaffe til veie dokumentasjon på at skolen oppnår dyktiggjøring i kjerneferdighetene, dette gjennom ymse målinger man skal gjennomføre på mange punkter gjennom skoleåret. All denne dokumentasjonen krever mye tid og ressurser, målingene endres stadig, og det krever fokus og omstilling for læreren og elevene.

Stemmer det ikke også for ministere, at «individet er svakt, men arten er sterk»?

Disse målingene sier noe, i større eller mindre grad, om faglig dyktiggjøring, men de sier fint lite om dannelsen av elever som fremtidige samfunnsaktører. Det er lærere bedre egnet til å kunne si noe om. Og det gjør lærere, stadig vekk. De forteller at skolehverdagen deres er så presset at de må velge bort noen av de viktigste møtene med elevene, de møtene hvor det er mulig å bli godt kjent med et menneske de er satt til å veilede inn i samfunnet. De forteller at fag som kunst og håndverk, musikk og andre kreative fag, faller fra, til fordel for fag som skal måles og veies på nasjonale prøver. Det er verdt å undre seg om kreativitet ikke også vil være en kjernekompetanse når vi skal møte et samfunn hvor alt endrer seg så fort at vi ikke kan vite hvordan næringslivet ser ut om ti år.

Det er svært viktig at vi er dyktige på å gi elevene våre god opplæring i kjerneferdighetene, men når det leder til et ensidig fokus, da ser vi at pedagoger røster sin uenighet. Ikke fordi vi ikke evner å se at skolen har et svært viktig faglig mandat som også er intimt forbundet med dannelsesmandatet, men fordi økte krav til dokumentasjon, og økt regulering av skolens virksomhet tar bort pedagogers handlingsfrihet for å legge til rette for et bredere møte med elever som hele mennesker, med potensialet for flere dannelsesarenaer.

Lærere har ikke tilstrekkelig tid til å vie seg til elevenes trivsel og sosiale kompetanse, som unektelig er viktige dannelsesarenaer. Når skolen beskrives som et kollektivt prosjekt av ministeren, så er det viktig å notere seg at den norske skolen er basert på grunnideen om at samfunnet har et kollektivt prosjekt om å gi alle like muligheter. Dette krever en form for hensyn til allmenndanningen av individer, hvor vi ikke kan avskrive barneskjebner til at denne danningen skal foregå i hjemmet når vi vet at ikke alle hjem evner dette. En lærer som skal utøve et slikt verdifullt samfunnsmandat trenger tid og tillit for å arbeide med sin egen dyktiggjøring.

Isaksen avslutter sitt essay med å være idealistisk, han sier at skolen vil være tjent med at lærere som profesjonelle utøvere tar faglig ansvarlige avgjørelser, basert på sitt profesjonelle skjønn. Dette er ikke et ideal som ligger langt frem, etter at alle lærere har 60 studiepoeng innenfor fagene de underviser. Dette er hvordan lærerprofesjonen har virket gjennom årtier. Den fortsatte umyndiggjøringen av lærere over det ganske land vil ikke tjene den økte profesjonaliteten ministeren etterlyser, det kan man kun oppnå ved å arbeide med gode ledelsessystemer for å sikre profesjonelt arbeid med lærerplanen, og påse at den profesjonelle lærer har tilstrekkelig med tid til å gjøre jobben sin i tråd med sitt viktige samfunnsmandat.

De lærere som har lang erfaring og stor profesjonell kompetanse, fortjener hederlig anerkjennelse og muligheten til å ha påvirkningskraft i fortsettelsen av arbeidet mot fremtidens skole. Stemmer det ikke også for ministere, at «individet er svakt, men arten er sterk»?

Silje Aasdalen er spesialpedagog og masterstudent ved utdanningsledelse (UiO).

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia.»