«Tror du ikke fattige mennesker kan protestere fredelig?» «Jo, men alle trenger ledere. Vi fetisjerer ideen om en flat struktur og teknologi som har gjort det enklere, men man må ha ledere. Nå må noen tenke tankene og skrive bøkene.»
Dette er klippet fra intervjuet med Iyad El-Baghdadi i Morgenbladet forrige uke. El-Baghdadi er statsløs palestiner, har vokst opp i Emiratene, og har nå fått asyl i Norge. Han framstår som den store idealisten for «Den arabiske våren»: han har oversikten og kunnskapene, det er bare om å gjøre å få dem ut til folk. «2011 var forvirrende. Det ble fort klart at myndighetene ikke var fornøyde med den revolusjonære bølgen. Innen 2012 var det klart hvilken retning vi var på vei i, og i 2013 var det full kontrarevolusjon. Sent det året innså jeg at det bare var et spørsmål om tid.»
Litt seint å innse det. Det var jo starten som var feil – de som planla dette, hadde «glemt» å vurdere andre elementer enn de to som var åpenbare: Opprørerne, og regimet de ønsket å styrte – eller i alle fall reformere.
Selv i Syria, der man virkelig hadde solid forhåndsarbeid, bommet man fullstendig. De som støtter opprørerne, tror at det startet med fredelige demonstrasjoner – etter de retningslinjene Gene Sharp hadde jobbet ut, og som var brukt under tidligere «Rose-revolusjoner».
Han som overførte dette til Syria, heter Ausama Monajed, han er (var?) stasjonert i London, har stor teknisk kompetanse og hundrevis av kontakter blant opprørerne i Syria. Han får (fikk?) enorme mengder videoer og tilbakemeldinger – det er ikke for ingenting vi har fått så mye informasjon fra opprørerne i Syria disse årene. Den siden har ubetinget vært dekket langt ut over det virkelige hele tiden.
Det ser ut som om de fleste nå innser at landet ikke har noe alternativ – regimet må ikke styrtes, bare forandres.
Derimot bommet de fullstendig på resten av «deltakerne» – for de besto av svært mange andre enn regimet og dets støttespillere. Det kan synes merkverdig at El-Baghdadi, som i intervjuet klandrer Vesten for gamle overtramp mot Midt-Østen, kan være så blåøyd og tro at dette er over – at det ikke blant vestlige land og deres nåværende allierte i Midt-Østen skulle kunne være sterke krefter som har egne interesser.
For det var jo denne «tredje part» som gjorde at opprøret i Syria fikk den forferdelige utviklingen det fikk. En deltaker der det igjen var store indre motsetninger – Saudi-Arabia og USA, som ønsket å få regimet i Syria med på å legge en oljeledning gjennom landet, Tyrkia, som bare ønsket mer makt, søkkrike, sunniekstreme Qatar som ga sine sympatisører våpen fordi de ville være med å hevne og rehabilitere Det muslimske brorskapet og så videre. De fleste var sterkt representert i den «skyggeregjeringen» som var sauset sammen av folk som i all hovedsak ikke bodde i Syria.
Siden El-Baghdadi også trekker fram islam som grunnlag, må man jo nevne at Syria har et religiøst nøytralt styre, og definitivt ikke ønsker å basere et regime på èn av de enormt mange religionene som fremdeles befinner seg i landet – til dels overlevd fra rundt Kristi fødsel. Det er å håpe at opprøret ikke helt har tatt knekken på dette, sjøl om det har vært gjort sterke forsøk.
«Folk forsto at de ikke bare er utsatt for makt, de har makt», sier El-Baghdadi. Ja, det høres pent ut. Men hva slags makt? Man må først analysere hvem som er fienden, og legge opp taktikken etter det – og vite hva det egentlig er man ønsker. I Syria påstår opprørere at det startet med et ønske om forandring, ikke styrting av regimet. Så underveis ble det endret – hvorfor? Stoppet man opp og tenkte: Har vi noen andre som kan overta? Hvor står vi nå?
Slik jeg opplever det, skjer dette først nå, under de forhandlingene som man endelig – i samarbeid med FN – har klart å komme fram til. Det ser ut som om de fleste nå innser at landet ikke har noe alternativ – regimet må ikke styrtes, bare forandres.
Tenk hva vi kunne spart av menneskeliv om oppildnere som El-Baghdadi sammen med folk som ikke bare var idealister – men hadde analytiske evner i tillegg til beina på jorden og lokalkunnskaper nok til å se også Saudi-Arabia og Qatars destruerende rolle – kunne møtt hverandre til en slik forhandlingsrunde for fire-fem år siden!
Idealisme og handlingsdyktighet er bra, men uten solide, omfattende lokalkunnskaper og evne til analyse og taktikk er det livsfarlig.
Elisabeth Reehorst er forfatter av boken «Syria, en personlig fortelling».