Debatt

Lost in translation

I Morgenbladet 1. april hevder Kjetil Slagstad at Sissel Gran bommer i sin tekst om filmen 45 år. Personlig synes jeg perspektivene deres utfyller og beriker hverandre. I motsetning til Sissel Gran har jeg kun sett filmen én gang, og, slik hun også er inne på, er det en film som må fordøyes for bedre å forstå alle lagene i den. Slagstad hevder at Gran tegner et drepende bilde av en patetisk mann mens hun friskmelder Kate og lar henne gå fri. Slagstad, på sin side, frikjenner Geoff, og tilskriver hans følelsesmessige unnvikelse livskrisen han gjennomgår da han får vite om funnet av ekskjærestens lik. Han hevder at Geoff, ulik Kate, gjør så godt han kan.

Jeg tror Kate og Geoff utøver sine roller som partnere som best de kan. De vil, de vil, men får det ikke helt til. Kan noe av hjelpeløsheten deres handle om at de har ulike kjærlighetsspråk, noe som gjør at de går glipp av gjentatte forsøk fra den andre som prøver å si «jeg elsker deg» og «det er deg jeg ønsker å leve med»?

Kan noe av hjelpeløsheten deres handle om at de har ulike kjærlighetsspråk?

Å kategorisere kjærlighetsspråkene til et par med et langt samliv bak seg basert på noen korte scener i en pågående samlivskrise, er utfordrende. Likevel er det nærliggende å slutte at mens Kate uttrykker sin kjærlighet gjennom tjenester og oppmerksomhet, hun pusler og steller rundt ham og synes å trives i hans selskap, er Geoff mer av den fysiske typen. Som til tross for at han er klønete og tafatt i omfavnelser og dans, best viser sin kjærlighet gjennom fysisk nærhet. Hans styrke ligger ikke i det å uttrykke følelser. Og som Slagstad er inne på, kommer Kate ham heller ikke mye i møte. Er det fordi hun er skrekkslagen og opplever, kanskje ubevisst, sin tilknytning til Geoff som til de grader truet? Er han ikke der for henne, og kanskje har han aldri vært det? Har den trygge havnen hun trodde hun hadde i Geoff, bare vært en illusjon? Dette framstår for meg som en mer plausibel forklaring på hvorfor hun trekker seg inn i skallet sitt enn at hun er streng, lite raus og åpen, som Slagstad hevder.

Det er lett å irritere seg over Geoff. Hvorfor er han så klønete, hvorfor kan han ikke bare forsikre Kate om at det er henne han elsker og vil ha i dag? Ekskjæresten hans er jo ikke annet enn en nedfrossen mumie. Fordi mannen er i sjokk! Over natta ble han innhentet av en mangeårig ubearbeidet sorg.

Som psykolog kunne jeg ha ønsket meg en annen slutt på filmen: At jubileet ble utsatt og at først og fremst Geoff, men også Kate fikk tid og rom til å bearbeide sorgreaksjonene sine. Da hadde vi kanskje blitt vitner til en ektemann med mer styrke og overbevisning, både i sin tale til Kate og på dansegulvet.

Gran og Slagstad bidrar med kloke og forenlige betraktninger på hvilke mekanismer som kan ligge til grunn for at paret i filmen ikke helt får det til. Min forståelse er at Kates og Geoffs mislykkede forsøk på å nå inn til hverandre første og fremst handler om at følelsene for den andre og de gode intensjonene deres blir «lost in translation».

Wenche Haugan er psykolog.

Mer fra Debatt