Annonse
00:01 - 22. april 2016

Linn Herning om Westerdals

Men hvor er penga, spør Linn Herning.

Annonse
Dette handler om mye mer enn Westerdals.

Spørsmålet kom etter en halvtime i den stinne storsalen på Westerdals. Studenter sto oppetter veggene og langt ut i gangen. Etter 29 minutter med høflig lytting til prat om synergieffekter av utdanningsstrategiske fusjoner og internasjonale konkurransevisjoner, var det det nok. Et par spørsmål uten svar, og studenten ga opp: Samma det! Men hvor er penga?

Stemningen var en ganske annen da Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité holdt høring om saken 20. april, men heller ikke de fikk spesielt oppklarende informasjon om pengene.

 

Westerdals-saken ble utløst da Dagens Næringsliv i oktober i fjor skrev at privatskoleinvestorene Peder og Nicolai Løvenskiold hadde hentet ut over 100 millioner kroner fra Westerdals gjennom en komplisert fusjonsprosess. Og det på tross av forbudet mot privat fortjeneste på skattefinansierte skoler. Men eierne og ledelsen nektet. Desto lengre tid det har gått, eller desto mer penger de har brukt på PR-rådgivning fra Geelmuyden Kiese, jo mer absurde er svarene blitt. En foreløpig formtopp kom da nyansatt rektor, Tine Widerøe, kom med følgende forsvarstale overfor NTB 30. mars: «– Vi har helt uforskyldt kommet opp i en utrolig negativ, trist og kjedelig situasjon. Vi stiller oss spørsmålet om hvordan dette kan ha skjedd, rett og slett.»

For hvem er «vi» i denne sammenhengen? Hun, som har vært rektor i en knapp måned, har neppe skyld i dette. Men det kollektive «vi» er kun velegnet til å skjule de sentrale aktørene: hovedeierne Peder og Nicolai Løvenskiold.

 

Nicolai Løvenskiold var på slutten av 1990-tallet blant initiativtagerne til det som skulle bli privatskolekonsernet Anthon B. Nilsen Utdanning AS. Siden har han sittet som eier og i flere sentrale posisjoner i den daglige driften. Han har ikke tilfeldigvis havnet opp i denne ­saken. Han har skapt den. Men delta i d­ebatten? Nei.

Han har kun uttalt seg gjennom nettsiden www.anthonnews.no – etablert to dager før DN-avsløringen. Der kan man lese «Nickes blogg», pressemeldinger, offisielle forklaringer og advokatbrev. Og da Stortingets kontrollkomité som eneste instans i kongeriket hadde fått ham i tale, holdt Nicke seg profesjonelt til manus. Dessuten var han ikke der i kraft av eier, men som tidligere administrerende direktør.

 

I høringen gjentok han fraser fra pressemeldingen som kom ni dager etter DN-oppslaget. Der sto det at selskapet hadde «besluttet å eliminere den kapitaleffekten som oppsto i modellen», men at dette […] innebærer ikke en tilbakebetaling av kapital fra eierne […] da eierne aldri har tatt ut midler fra denne transaksjonen til seg selv eller til egne formål.» Oversatt til norsk betyr det: Vi har aldri ment å flytte noen penger. Det bare skjedde. Og dessuten havnet ingen penger i eiernes private konti. Vi har derfor ikke brutt noen lov. Vi har ingenting å unnskylde.

Mens professor i finans ved NHH, Thore Johnsen uttalte til DN at han kan «ikke se at Westerdals-transaksjonen hadde noen annen hensikt enn å hente ut penger til eierne», mener altså eierne at det kun var en tilfeldig bieffekt. Tror det den som vil.

Den andre pilaren i eiernes forsvar var en litt upresis bisetning i DN-artikkelen, nemlig at penger var «overført til eierne». Dette åpnet for et velkjent kommunikasjonsmessig spinn. Løvenskiold kan si at ingen penger er «overført til eierne». De har helt rett. Pengene var ikke tatt i utbytte – altså overført til eierne – men pengene var flyttet til en del av konsernet som ikke var underlagt forbudet mot privat profitt. Og klargjort for utbytte eller andre former for privat profitt.

 

De kommersielle selskapene som opererer i skattefinansierte velferdstjenester, kan regelverk, smutthull og det økonomiske språket til fingerspissene. Dette benytter de seg av for å tvinne politikere, studenter, byråkrater, ansatte og presse rundt lillefingeren. Ettersom de språklige spissfindighetene er sentrale i velferdsprofitørenes forsvarsverk, er det problematisk at lederen for kontrollkomiteen, Martin Kolberg, i høringen avfeide hele den språktekniske diskusjonen. Han har rett i at det bør være det samme hva selskapene kaller det dersom resultatet er at penger forsvinner fra skoledriften. Men for utenforstående blir debatten umulig å følge når den foregår på to ulike språk. Og velferdsprofitørene har rett i sin sak: Det er forskjell på utbytte, opptjent egenkapital, interntransaksjoner og salg mot vederlag. De som skal regulere, kontrollere og diskutere disse selskapene, må kunne fremføre en presis og treffende kritikk.

 

Løvenskiold-brødrene flyttet pengene tilbake. Da er vel den delen av saken ute av verden? Det bør den ikke være. Dette handler om mye mer enn Westerdals. Den underliggende problemstillingen er hvorvidt det er mulig, eller formålstjenlig, å slippe kommersielle investorer inn i skattefinansierte skoler (eller andre velferdstjenester) for deretter å regulere seg bort fra deres iboende ønske om å tjene penger. Av lignende saker innen skoleområdet har vi John Bauer-saken i 2008 og den fortsatt pågående Akademiet-saken.

Kunnskapsministerens løsning er mer kontroll, mer tilsyn – mer byråkrati! Det er på tide å spørre seg om det er tilstrekkelig, og om det er verdt det. Hvor mye offentlige ressurser skal brukes for å kontrollere og kjøre rettssaker mot disse eierne? Hva får samfunnet igjen for det? Hvor viktig er egentlig de kommersielle investorene, det være seg Løvenskioldbrødrene eller oppkjøpsfondet Procuritas (hovedeier i Sonans – og registrert i skatteparadiset Jersey), for å utvikle alternativer innen utdanning?

 

Spørsmålet som dirrer under Westerdals-debatten er følgende: Ønsker Høyre egentlig et forbud mot privat profitt for skattefinansierte skoler, eller er dette kun en måte å sukre privatiseringspillen på?

Velferdsprofitørenes rolle i samfunnet er en viktig politisk debatt. For en bedre debatt om dette har jeg to ønsker: At høyresiden ikke gjemmer seg bak en skinnregulering og heller står for sin idelogi om at profitt er en viktig drivkraft for innovasjon og mangfold – slik de mener for alle andre skattefinansierte velferdstjenester enn skole. Og at venstresiden lærer seg litt mer detaljer om hvordan moderne kapitalisme fungerer.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»