00:00 - 15. april 2016

Kunnskapsministeren stoler ikke på lærerne

SKOLE Skolen er et kollektivt prosjekt, skriver Torbjørn Røe Isaksen i et velskrevet essay i Morgenbladet 8. april, der han blant annet siterer fra min kronikk Norskfaget som nasjonsbygger (Aftenposten 17. november 2015).

Først og fremst synes jeg det er stas at vi har en kunnskapsminister som skriver essays i Morgenbladet. Det som ikke er stas, er å bli tatt til inntekt for «privatpraktiserende lærere». Vi lærere har et samfunnsoppdrag som vi alle forholder oss til.

Det er bra at Isaksen spør om et felles norsk tankegods virkelig er så skjørt at en læreplanendring kan løse det opp. Fordi skolen er et felles nasjonalt politisk prosjekt, er det læreplanene som skal beskrive de verdiene vi som nasjon vil at neste generasjon tar med seg videre. Uten slike beskrivelser finnes ikke noe autoritativt, felles tankegods. Derfor er læreplaner så viktige.

Læreren sitter dessverre ved sin Spinning Jenny: Nasjonale prøver og Pisa.

Videre mener Isaksen at det er et påfallende fravær av profesjonskollektivet i mitt resonnement. Det som er påfallende er at ikke kunnskapsministeren erkjenner at min tekst representerer profesjonens meninger. For profesjonen er det en selvfølge at man ikke er en privatpraktiserende lærer, men er i en kontinuerlig utvikling som lærer i sitt kollegium. Når kollegiet blir styrt i detalj av politikere, og ikke av profesjonen selv, da er det en plikt å si ifra.

Jeg kritiserer ikke Hernes’ læreplaner for å være tilbakeskuende. Det er ikke nødvendigvis negativt å være tilbakeskuende, det kommer an på om skolepolitikken har gått i riktig retning de siste årene. Tenk på Vinjes «Attende til antikken».

Det kunnskapsministeren elegant hopper over i sitt essay, er skolens virkelige utfordring – nemlig at det instrumentelle perspektivet i for stor grad har blitt styrende i skolen, og dermed for undervisningen. Dannelsesoppdraget er nedprioritert på bekostning av lett målbare resultater og grunnleggende ferdigheter.

I iveren etter å gjøre befolkningen «konkurransedyktig» er politikerne mest opptatt av å «teste» og «ansvarliggjøre» lærerne og skolelederne, og «resultatene» de «leverer» er selvsagt forankret i OECDs analyser av hva som er viktig å lære i skolen. Det gjør det vanskelig å tro på Isaksens vektlegging av skolen som et kollektivt prosjekt som skal ivareta dannelse og grunnleggende verdier i norsk kultur.

I stedet for å ivareta sitt mandat etter Opplæringsloven, generell del av læreplanene og læreplanene, må lærerne handle lojalt etter politiske mål om å gjøre det best mulig på nasjonale og internasjonale prøver. Læreren, som etter politikernes ønske skal utdanne den kreative og innovative arbeidstakeren, sitter dessverre ved sin Spinning Jenny: Nasjonale prøver og Pisa.

Kunnskapsministeren signaliserer at han ikke stoler på lærerne, han stoler mer på systemene. «Man merkt die Absicht, und man ist verstimmt» – man merker hensikten, og man blir forstemt.

Thom Jambak er lærer og tillitsvalgt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse