Filosof og hedonist Ole Martin Moen har tatt til orde for å gjeninnføre eugenikken. Å drive avl på intelligente mennesker er et middel som angivelig helliger et høyverdig mål: et bedre samfunn. Forslaget har selvsagt møtt etisk motbør, men moralske innsigelser om at dette er «en avskyelig idé» avfeier Moen som «yuck-reaksjoner», det vil si umiddelbare, emosjonelle og irrasjonelle reaksjoner som ikke kan tas alvorlig.
Resonnementet til Moen er tuftet på et grunnlag som er så opplagt sviktende at jeg mistenker ham for å ha et vikarierende motiv: Ønsker han egentlig bare å provosere frem en debatt om hva slags samfunn vi ønsker?
Den opplagte tankebristen er forresten denne: At flere intelligente mennesker gir et bedre samfunn. Hvor har han det fra? Mer presist består det sviktende grunnlaget i flere tause premisser: For det første er det langt ifra gitt hva et godt samfunn er. Dette har man debattert att og fram siden Platons tid. Uten at jeg har lest tidsskriftartikkelen til Moenc, tyder ikke intervjuet på at han gir noe svar på dette. Det er her jeg mistenker ham for å ville stimulere lesernes tanker, noe som er et prisverdig pedagogisk mål, uten at det av den grunn blir et filosofisk holdbart premiss.
For det andre må vi spørre om alle gode samfunn først og fremst er grunnet på den typen evne til teknisk og matematisk problemløsing som vi kaller intelligens, målt i IQ. Dette er et underliggende premiss i Moens resonnement. Et tilhørende spørsmål er hvorvidt høy IQ er et udelt gode. Også dét kan diskuteres.
For det tredje hviler resonnementet på antakelsen om at det er en sterk korrelasjon, kanskje en årsakssammenheng, mellom IQ og EQ. Mener Moen at høy IQ alltid går hånd i hånd med høy EQ? EQ måler «emosjonell intelligens», gjerne definert som en evne til å uttrykke og forstå følelser, sosiale situasjoner og kommunikasjon. Enten mener Moen at det holder å ha høy IQ for å skape et godt samfunn, noe som empirisk ikke kan sies å være et holdbart premiss, eller så mener han som sagt at høy teknisk-matematisk intelligens fører til høy emosjonell intelligens. Stemmer det?
Det finnes mange intelligente drittsekker, og det finnes mange hjertevarme personer med lav intelligens.
Vi kjenner klisjeen om det menneskesky og sosialt keitete geniet, som for eksempel Alan Turing eller John Nash. Eller datageniene Bill Gates, Mark Zuckerberg og Steve Jobs – alle personer med høy IQ, som ikke nettopp hylles for å være omsorgsfulle ledere, men tvert om blir beskrevet som manipulative. Med andre ord finnes det mange intelligente drittsekker, men i den andre enden av kontinuumet finnes mange hjertevarme personer med lav intelligens.
I et mangfoldig samfunn hører begge disse mennesketypene hjemme, og alle derimellom. Sett i et evolusjonært perspektiv har et slikt mangfoldig samfunn størst sjanse for å overleve – flerkultur er mer robust enn monokultur, enten vi snakker om jordbruk, sosiokulturelle lag eller en populasjons samlede genbank. Moens ensidige dyrking av Homo faber og hans kronegenskap er derimot en oppskrift på sakte undergang. Han må da ha lest sin Max Frisch?
Tanken om at personer med høy IQ gir et bedre samfunn, er en typisk ren «IQ-idé», blottet for den medmenneskeligheten som må utgjøre en av pilarene i ethvert godt samfunn. I så måte er resonnementet merkelig ahistorisk: Tror Moen at alle sosiale fremskritt er utslag kun av intelligens?
Dessuten er det slik at verken IQ eller EQ nødvendigvis er konstanter. Både teknisk-matematiske ferdigheter og sosiale, kommunikative og emosjonelle ferdigheter kan nemlig øves opp: mennesket er i stand til å lære. Hvordan en primus motor bak et initiativ ved navn Humanistskolen kan la seg lede av et så statisk menneskesyn, er imidlertid et annet spørsmål.
Steingrimur Njalsson er lektor og skribent.