Annonse
00:00 - 15. april 2016

Ikke min havbruksnæring

Annonse

NÆRINGSLIV Spør ikke om hva vi skal leve av etter oljen, spør om hva som skal leve etter oss, skriver kommentator Gudmund Skjeldal i Morgenbladet 1. april. Selv om jeg jobber i en havbruksbedrift er jeg enig i at oppdrett ikke kan erstatte alle oljeinntektene. Havbruk er ikke den ene nye gullfuglen, men heller en av flere viktige næringer Norge skal leve av fremover. I dag ser vi for eksempel hvordan den maritime klyngen vender seg mot havbruk når etterspørselen fra energibransjen faller.

Jeg er også enig i at oppdrett ikke er problemfritt. Næringen min påvirker fremdeles villaksen, og rømming og lakselus er utfordringer Skjeldal med rette trekker frem. Jeg har selv sett at enkelte aktører har oversett problemene og motarbeidet myndighetene heller enn å finne løsninger. Men Skjeldal tar feil hvis han tror disse eksemplene representerer hele næringen som jeg er så stolt av å være en del av.

Jeg mener tvert imot at laksenæringen kan karakteriseres med bakgrunn i alt det gode arbeidet som gjøres for å redusere rømming og lus. Det er ikke mangel på selskaper som jobber kontinuerlig og samvittighetsfullt for å redusere miljøpåvirkningene. Vi er neppe noen mønsterbedrift, men selv i den lille familieeide laksebedriften Egil Kristoffersen & Sønner, der jeg jobber, arbeider vi systematisk med å redusere påvirkningen på miljøet.

Vi tenker bærekraft for å være smarte.

Denne uken har vi laget slakteplaner for våren der fisk med mest lus, og ikke nødvendigvis den største fisken, prioriteres først. Det er ikke lønnsomt på kort sikt, men vi gjør det for å redusere medisinbruk, for å etterfølge regelverket samt minimere påvirkningen på lokal sjøørret og villaks. I tillegg opplever jeg at vi kan samarbeide med Fiskeridirektorat og Miljøvernavdeling om å finne bedre løsninger for miljøet der vi har våre lokaliteter.

Andre selskaper satser stort på anlegg ute i havet for å redusere arealkonflikter og miljøpåvirkning. Nye tall fra Havforskningsinstituttet viser at det er færre elver med mye rømt oppdrettslaks nå enn før. Vi er ikke i mål, men vi jobber for å komme dit.

Hva skal leve etter oss, spør Skjeldal. Våre barn skal leve etter oss, og også de trenger mat på bordet. Havbruk er langt mer enn en norsk inntektskilde. Sjømat bruker mindre areal, er mer effektiv, bruker mindre ferskvann og er mer klimavennlig enn kjøttproduksjon på land. Derfor må en betydelig del av det økte proteinbehovet i verden dekkes av mat fra havet.

FN anslår at vi i 2050 trenger 60 prosent mer mat for å mette alle menneskene på jorden. FNs organisasjon for ernæring og landbruk peker på havbruk som en viktig del av løsningen. Norsk havbruk har et naturgitt fortrinn for å lage sjømat. Vi bør bruke muligheten til å bidra med sunn og klimavennlig matproduksjon, og til å eksportere kompetanse og løsninger til andre deler av verden. Derfor er oppdrettslaks en del av løsningen på globale utfordringer som er større enn norske inntekter etter oljealderen.

Så svaret på Skjeldals spørsmål om hva som skal leve etter oss, er at kysten og havet skal leve etter oss. Vi som jobber i havbruksnæringen tenker ikke bærekraft for å være snille. Vi tenker bærekraft for å være smarte. Dét er min havbruksnæring.

Lars Fredrik Martinussen er controller ved Egil Kristoffersen & Sønner AS.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse