Annonse
00:01 - 22. april 2016

Hernes og idretten

Annonse

Jeg har forventninger til en kommentar signert Gudmund Hernes. Den omfattende kunnskap han har dokumentert gjennom flere tiår tilsier det. Hans kommentar om «idrettstoppene» i Morgenbladet 8. april ga imidlertid et begrenset utbytte, selv om jeg etter beste evne har brukt hodet. Jeg tillater meg derfor å utfordre Hernes på noen viktige punkter i hans kommentar, avgrenset til der hvor Norges idrettsforbund (NIF) er direkte adressert:

Både blant næringslivsledere, professorer og individuelle idrettsutøvere finnes det folk som tjener vesentlig mer enn statsministeren. Det blir imidlertid nokså meningsløst å generalisere ut fra dette. Med utgangspunkt i Kjetil Siems lønn avfyrer Hernes følgende salve: «Så da er han – og fotballpresident Terje Svendsen eller idrettspresident Tom Tvedt – vel to ganger så gode som Erna Solberg?»

Idrettspresidenten har imidlertid samme lønnsnivå som en statsråd. I Hernes’ resonnement måtte han følgelig være like god som en statsråd. Det må han. Men da er også Hernes poeng borte, og det for godt. Hernes må gjerne reise en debatt om lønnsnivået i idretten og samfunnet for øvrig, men en så sleivete omgang med tall som dette er for drøyt.

Idretten utfordres både av media, det offentlige og næringslivsaktører på en måte som krever en høy grad av profesjonalitet. Samtidig er idretten en bred medlemsbasert folkebevegelse basert på frivillighet. Det er med dette som horisont debatten om lønnsnivået i idretten må føres. Ellers er det vel unntaket snarere enn regelen at norske idrettstopper ikke også tar sin del av dugnadsarbeidet.

En så sleivete omgang med tall som dette er for drøyt.

Hernes gjør et stort poeng av at idretten i stor grad forvalter offentlige penger, og at det derfor må være åpenhet omkring dette. Ja, men det han elegangt hopper over, er like viktig – nemlig at det allerede er en betydelig grad av åpenhet. Departementet har så langt fått alt det har bedt om, og departementet har sagt seg fornøyd med dette. Videre er det selvsagt helt opp til departementet å stille nye krav til innsikt. I så fall må departementet gjøre nettopp det, stille nye krav. Det statsråden nå har varslet, er vi godt fornøyde med.

Påstanden om at «norsk idrett får 2,3 milliarder, pluss anlegg fra det offentlige» er vanskelig å finne ut av. Man kan summere den offentlige støtte til et slikt beløp dersom man tar med alt fra kommunale tilskudd til idrettslag, fylkeskommunenes tilskudd til idrettskretsene, grasrotandelen, momsrefusjon og så videre. Men dette beløpet er heller fjernt fra kravet om bedre innsyn i økonomiforvaltninger i NIFs sentralledd. Eksempelvis brukte NIF i 2014 sentralt førti millioner på Idrettsstyret og NIFs stabsfunksjoner, samme beløp som gikk til idrettskretsene, alt godkjent av departementet gjennom tildelingsbrev.

Selv store tall blir små dersom forholdene er store nok. Tallene over må sees i sammenheng med at den samlede pengestrømmen var tett oppunder 18 milliarder kroner i 2014. Frivilligheten hadde en verdi som svarer til 13,6 milliarder. NIF er det overordnede organisasjonsledd for alt dette.

De underliggende ledd både svært forskjellige og i stor grad selvstendige i forhold til egen økonomi. De store pengene ligger ikke i sentralleddet, men ute i organisasjonen der aktiviteten foregår. Det spørsmålet Hernes burde stille seg, er dette: «Hvordan er det mulig å drive et sentralledd med så høy kompetanse i en så stor organisasjon for så lite penger?»

Oddvar Johan Jensen er 2. visepresident NIF.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.