Annonse
00:01 - 22. april 2016

Fornyelsen møter fagfeltets grensevokter

Sverre R. Knutsen er mest opptatt av at Eirinn Larsen ikke kan makte å fylle hans egne professorsko. Det er mulig han mener det trengs to til å erstatte ham selv, én i hver sko.

Et sted for kvinner? Fra Morgenbladets besøk på åpen dag på BI 8. mars. ⇥Foto: Herman Dreyer
Annonse

En ansettelsessak ved Handelshøyskolens BI vekker oppsikt. Forsker Eirinn Larsen ble av en enstemmig sakkyndig komité vurdert som den mest kompetente søkeren til to utlyste professor-/førsteamanuensisstillinger i økonomisk historie. Selv var jeg komiteens koordinerende, ikke-bedømmende medlem, og jeg er forsker i samme fagmiljø. Komitéinnstillingen forårsaket et rabalder uten like, ledet an av et par av søkerne og den pensjonerte professoren Sverre R. Knutsen, som fortsatt underviser på BI og er aktiv i miljøet. Etter råd fra Kollegiet trakk rektor stillingene tilbake i januar i år.

19. april ble imidlertid Larsen tilkjent opprykk, fra forsker 2 til forsker 1. Det innebærer at Kollegiet anser henne som professorkompetent, på bakgrunn av samme innstilling som det kritiserte i første omgang. Hovedforskjellen på en forsker og en professor på BI er at forskeren arbeider på eksternfinansierte prosjekter, mens professoren har undervisningsoppgaver og fri forskningstid. Historikermiljøet på BI har eksistert i 27 år uten en eneste kvinne i professorstilling.

I Morgenbladet 15. april retter Sverre R. Knutsen kraftig kritikk mot komitéinnstillingen og hevder at Larsen slett ikke kan være professorkompetent innen fagfeltet. Selv definerer Knutsen feltet så snevert at kollega Larsen, som altså allerede er ansatt som forsker i økonomisk historie ved BI, faller utenfor.

Det fins ingen absolutt og omforent avgrensning av «økonomisk historie», og sakkyndige må vurdere dette fra tilfelle til tilfelle. Eirinn Larsen, som har doktorgrad fra Europauniversitetet i Firenze, anvender kjønnsperspektiver på næringslivshistorien, en type forskning det er lite av i Norge. Hun har analysert handelshøyskoleutdanningen i Norge og Frankrike i lys av 1800- og 1900-tallets mannlighetsidealer, hun har forsket på handelslovgivningen og på kvinners muligheter til å starte egen virksomhet i årene rundt 1900, og hun har kritisert den maskuline dominansen innen norsk næringslivshistorisk forskning.

Det fins ingen absolutt og omforent avgrensning av «økonomisk historie».

Knutsen finner det meste lite relevant for feltet økonomisk historie, og utdefinerer Larsen som kjønnshistoriker eller sosialhistoriker. At den sakkyndige komiteen særlig vektla at Larsens forskning var mer original og kritisk reflekterende på fagfeltets vegne enn de andres, spiller dermed liten rolle for Knutsen.

Internasjonalt er derimot kjønn nå trygt etablert som relevant analytisk kategori innen økonomisk historie. Konferanser arrangert av International Economic History Association har systematiske innslag av det Knutsen vil betrakte som irrelevante temaer. Jeg har selv bakgrunn fra Senter for teknologi og menneskelige verdier ved UiO, det senere TIK-senteret, etablert av økonomiskhistoriker Francis Sejersted. Studenter brakte der feministiske perspektiver inn i analysen av teknologi og vitenskap, noe Sejersted viste interesse for og støttet opp om. Han mente det beriket, ikke truet, fagfeltet. Knutsens holdning til faglig fornyelse står i skarp kontrast til Sejersteds.

Sverre R. Knutsen er også opptatt av undervisningsoppgavene som skal dekkes innen feltet, og aller viktigst: hvem som skal videreføre hans egne kurs innen finanshistorie. Larsen har ikke tyngden som trengs. Han skriver at hun ikke har undervist i næringslivshistorie, og slett ikke i pengeteori. Men at hun blant annet har undervist på engelsk i europeisk industrialiseringshistorie ved UiO og i teori- og metodekurs ved BI, unnlater han å nevne.

Jeg anerkjenner at Knutsen har verdifull kompetanse, men vil minne om at utlysningsteksten sier undervisningen gjelder «bachelorintroduk­sjonskurset ‘Bedriften’, fin­anshistoriske kurs, kurs i fortolkende metode og i norsk historie», foruten å kunne bidra med økonomisk-historiske perspektiver «i tverrfaglige programmer, blant annet innenfor helseområdet».

Det dreide seg dessuten om to undervisningsstillinger som oppgavene skulle fordeles på, noe Knutsen underkommuniserer. Det er riktig at Larsen selv ikke er finanshistoriker, men kandidaten som ble rangert som nummer 2, bedriver finanshistorisk forskning, og kunne ha undervist på feltet. Knutsen er likevel mest opptatt av at Larsen ikke makter å fylle hans egne professorsko. Det er mulig han mener det trengs to (finans)historikere til å erstatte ham selv, én i hver sko. Men da blir det heller ikke særlig rom for fornyelse.

Knutsens sterke engasjement i denne saken viser hvor viktig det er med sakkyndige komiteer sammensatt av eksterne fagfeller, slik at fagmiljøene ikke konserveres.

Sverre R. Knutsen og en av søkerne har for øvrig vært opptatt av tekstanalyse. Gjennom å fortolke formuleringer i komiteens innstilling, skulle de finne støtte for påstanden om at komiteen systematisk har bedømt til fordel for én søker. Men Larsen beskrives i mer positive vendinger helt enkelt fordi hun ble vurdert som den mest kompetente.

Jeg skal gi Knutsen rett i at bedømmelsen av hennes felles artikkel med en av søkerne burde ha blitt formulert på nøyaktig samme måte begge steder i teksten. Forskjellen burde jeg ha sett og påpekt overfor komiteen. Men at disse setningene stadig framsettes som kronbevis for at hele innstillingen burde forkastes, virker søkt. For øvrig vil jeg minne om at også Eirinn Larsen fikk kritiske bemerkninger til sine arbeider.

Rektor trakk tilbake de to stillingene fordi Kollegiet mente komiteen hadde lagt for liten vekt på internasjonal publisering i sin bedømmelse. Knutsen er inne på det samme i sin kritikk, og påpeker at Larsen er godt under pari her også. Utlysningsteksten inneholder imidlertid et bredt spekter av kriterier, og den sier faktisk ikke at det skal legges «stor» eller «betydelig» vekt på internasjonal publisering, langt mindre «avgjørende».

Larsen har færre internasjonale artikler enn de to rangert under henne, men kan neppe sies å være mindre internasjonalt orientert. Og hva med evnen til å «skape nytt faglig rom» i undervisning og forskning, som også var et kriterium? I BIs egne forskrifter heter det for øvrig at publisering internasjonalt særlig gjelder i «fag det er naturlig». Historie er ofte ansett som en fagtradisjon der det ikke er unaturlig at mye av produksjonen er på norsk.

Det er i denne forbindelsen jeg i Morgenbladet har anvendt uttrykket «avakademisering». Hvis man overlater bedømmelsen til tidsskriftsredaksjoner og kalkulatorer, og ikke har en samlet og helthetlig vurdering av søkere basert på gjennomgående lesning av tekster og vurdering av øvrige akademiske meritter, er vi virkelig ute å kjøre. Slutter man å premiere originalitet, kritisk refleksjon og evne til faglig fornyelse, bør varsellampene lyse.

Christine Myrvang er forsker 1 i økonomisk historie ved Handelshøyskolen BI.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Hva mener Gunnar Aakvaag med sannhet?»
Hvis man fremstiller et emne ensidig, så får man tåle at det påtales.