Hør Sissel Gran og Geir Gulliksen diskutere gammel sjalusi på Morgenbladet podcast:
Mannen får gjennomgå i Sissel Grans filmessay «Bak røykteppet» i Morgenbladet 18. mars. Utgangspunktet er Andrew Haighs seneste film, 45 år, der vi følger ekteparet Kate og Geoff i opptakten til deres 45-års bryllupsdag. Brevet Geoff mottar i starten av filmen, utgjør et vendepunkt i ekteskapet. Han får vite at hans tidligere kjæreste og – skal vi få vite senere – bærer av hans ufødte barn, har blitt funnet gjemt i isbreen hun forsvant i den gang de var på tur for mange tiår tilbake.
Opplysningen om at liket er funnet setter i gang en prosess hos ektemannen som skal vise seg å bli skjebnesvanger for hans nåværende ekteskap. For hans nåværende kone, Kate, har vært uvitende om betydningen av denne relasjonen, og ikke minst har han aldri fortalt henne at han var vordende far da ungdomskjæresten omkom så dramatisk. Dette aksentuerer naturligvis det i filmen uforklarte faktum at de selv er barnløse.
Gran tegner et ganske drepende bilde av en litt patetisk mann og hans hjelpeløse håndtering av situasjonen: Han fører Kate usikkert og klossete i dansen, og holder en slapp, uforberedt og uinnlevd tale til henne. Og da teksten i sangen de danser til mot slutten av filmen er så pessimistisk på kjærlighetens vegne («Kjærlighet er en illusjon, og den forblinder og hindrer oss i å se virkeligheten.»), «går det hele rett til helvete», skriver Gran. Geoff feilet der han burde ha ført Kate sikkert over dansegulvet og holdt henne fast, og han burde ha hold en mer ektefølt og direkte, innrømmende og anerkjennende tale. Gran skriver til gjengjeld talen – slik han burde ha holdt den.
Gran tegner et ganske drepende bilde av en litt patetisk mann og hans hjelpeløse håndtering av situasjonen.
Gran synes filmen er for antydende og avsluttes for åpent. Selv synes jeg det er befriende at Haigh nettopp ikke forsøker å komme med én avslutning av historien. Det er nettopp dens ambivalens og åpenhet som gjør filmen så kraftfull, og som gjør at vi blir gående med den, slik åpenbart Gran også har blitt, siden hun har sett den gjentatte ganger. Filmen føyer seg derfor fint til Haighs forrige film «Weekend», denne muligens med en lykkeligere slutt, men der begge tegner et utsnitt av og gir et innblikk i en avgrenset periode av to menneskers liv. Kan man egentlig be om mer av film som kunst? Ville vi trodd mer på filmen om Kate hadde gått? Eller om Geoff hadde holdt talen han ifølge Gran burde ha holdt?
Geoff er kanskje hemmet og innesluttet og klønete. Han kommer ut med sin forvirring og til slutt sin kjærlighetserklæring, om enn hjelpeløst, men like fullt autentisk, som den mannen han er. Kate, på den annen side, forsøker ikke å komme ham i møte. Han forsøker å gi ord til hvorfor dette er så rystende for ham, men hun vil ikke lytte. Kanskje enda mer skjebnesvangert lar hun ham ikke få ta del i hvilken grad dette smerter henne, og hvor truende hun opplever det er for forholdet – den svarte sjalusien som velter frem i henne, frykten for at hun alltid har vært nummer to. Og sinnet: «For svarte, hvorfor har du ikke fortalt meg at hun var gravid?» Hun åpner ingen rom, hun lukker seg til.
Filmkritikere har viet mye plass til Kate og hennes opplevelse av situasjonen, men jeg synes det er påfallende hvor få som ser hvor streng Kate er med Geoff – hvor lite raushet og åpenhet hun møter Geoff med, selv om det er klart at det alltid vil kunne være ubehagelig å bli konfrontert med sin partners tidligere kjærlighetsliv.
Geoff gjør etter mitt syn så godt han kan. Kate gjør det ikke. Geoff er rykket ut av balanse av brevet som gjør at livsvalgene han har gjort plutselig innhenter ham, hjemsøker ham, og konfronterer ham med livet han har levd. Han begynner på nytt å røyke, og mister nattesøvnen. Det uhyggelige, dulgte, trer frem igjen. Fortiden, gjemt i isbreen, presses bokstavelig talt frem til overflaten. Freud beskrev dette som «det fortrengtes tilbakekomst». Geoff minnes om livet han hadde – som ikke ble noe av.
Brevet kan også leses som symbol på en livskrise – en erkjennelse av at livet går mot slutten, en opplevelse av meningstap der diskusjoner med venner er blitt kjedelig, og der sexlivet ikke lenger er hva det var. «Jeg bare trodde det ville være mer», sier moren i Boyhood, mesterlig spilt av Patricia Arquette, så treffende og smertefullt i en betraktning om livet. Jeg tror replikken også beskriver noen av de prosessene Geoff gjennomlever.
Gran er en dyktig forfatter og beriker offentligheten gjennom sine innblikk i samlivets beveggrunner. Men i sitt siste filmessay synes jeg hun bommer, der hun prektig instruerer Geoff (og oss) i hvordan han burde ha tedd seg. Sissel Gran er nærmere ekteparet i filmen i alder, og det er mulig at min egen alder, jeg er 32, gjør at jeg leser filmen på en annen måte enn henne. For meg er det noe litt anstrengende med denne skråsikkerheten om hva som er en sunn og voksen måte å forvalte et samliv på. Som om det å leve sammen er en vitenskap. Holdningen speiles i hennes avvisning av filmens åpne slutt og dens dulgte signaler: Der Haigh åpner dører, lukker Gran dem.
Ketil Slagstad er lege, eks-samboer og samboer.
Se også opptak fra forfatter Geir Gulliksen og samlivsterapeut Sissel Gran i samtale om filmen 45 år på Morgenbladets strømmesider.