«Nordmenn er ikke enige om at det er greit å tulle med Breivik. Jeg synes det er rart», sa komiker Lars Berrum i et intervju i Morgenbladet forrige uke. Artikkelen tok for seg en rekke komikere som har forsøkt å vitse om massemorderen, noe som ikke slår helt an blant mannen i gata, men paradoksalt nok har gått mer hjem hos AUF-ere. I artikkelen kom Berrum med det han kaller en tirade, etter at en vits om 22. juli ikke ga respons. «Etter den monologen, ble det jubel i salen. Da var alle enige. Betydde det at de bare ikke turte å le? Fordi de ikke vet hvilken stilling de skal ta? Skal vi alle være Charlie, så skal vi faen meg kunne nevne Breivik, og tulle med Breivik også», sa Berrum.
Selv fikk jeg beskjed om at en tekst jeg skrev med taglinen: «Anders kunne hatt det verre enn på fengselscella, han kunne tross alt ha gått på Westerdals» med en rekke tenkte scenarier, ikke fikk passere i Klassekampens Endelig Mandag-spalte før påske. Jeg ble bedt om å prøve å publisere teksten et annet sted, da de vil holde Breivik-dekninga på en så saklig og nedtonet linje som mulig. «Ja-ja, jeg kan vel respektere det», tenkte jeg, og skrev om abort i stedet. Men heller ikke dristige Natt&Dag ville publisere teksten, fordi den var for drøy.
Har Breivik fått samme status som profeten Mohammed? Hvorfor skal en massemorder skånes fra harselering, når andre mordere, terrorister og voldtektsmenn ikke blir det?
Vi trenger provokasjon like mye som vi trenger det som gleder oss, det som kjeder oss, og det som rører inn til både skambein og hjerterot.
Mange har behov for å kødde og spre vitsebilder av Breivik som en ren menneskelig impuls. Blir vi provosert over noe, er det å komme med vitser som er skikkelig drøye, en overlevelsesmekanisme. Vi vrir på Freud-ventilen. Din ærlige mening skal ut. Men Breivik-vitsing burde ikke bli begrenset til den private, fortrolige samtalen. Mediene har sørget for at Breivik-sirkuset, med nazihilsen og «tortur» i form av Fjordland-mat, Paradise Hotel-dilla og kald kaffe har blitt allment. At komikere og andre påpeker det absurde som frekventerer i mediene, burde være naturlig – om det provoserer eller ei.
Når noe er provoserende, burde man heller diskutere hvorfor det er god eller lite god provokasjon. Det er den retoriske formen man eventuelt skal angripe, ikke temaet i seg selv. Vi trenger provokasjon like mye som vi trenger det som gleder oss, det som kjeder oss, og det som rører inn til både skambein og hjerterot. En kan ikke avskrive all provokasjon i kulturelle uttrykk som billige og banale triks for å få oppmerksomhet. De mest intelligente auteurene innen kunst- og kulturfeltet har fått sine navn i historiebøkene fordi de har vært kontroversielle. Kløktig provokasjon gjennom vold, sex, blasfemi og satire, er de viktigste midlene man kan bruke for å nettopp kritisere, kommentere, stille spørsmålstegn ved, eller konfrontere makt, medier, eller mannen i gata med samfunnets skjeve tendenser og tabuer.
Og folk lar seg provosere. Hver gang det påpekes at verden ikke er rosenrød og politisk korrekt. Enkelte liker ikke å bli påminnet om at det er krig i verden, og noen går trolig aldri ut døra heller.
Et fenomen Berrum nevnte, er dette «Charlie Hebdo»-paradokset: Når en tragedie ser ut til å være langt nok unna oss, er det et ok tema å kødde med det. Dette gjelder også på det personlige plan. Vi kan le av de vi ikke identifiserer oss med, men med én gang det rører ved noe ærefullt eller sårt punkt i oss selv, da er det ikke ok lenger. Folk har ledd av spøker om personer og minoriteter jeg mener det er langt verre å kødde med, rent moralsk, enn Breivik. Som med de fleste medietekster og uttrykk, er humor og satire avhengig av diskurs og avsenderens intensjoner, hvordan man ordlegger seg, og ikke minst fremføringen, altså retorikk.
Humor er retorikk. Dette argumenterer også Erlend Badhwar Valen-Sendstad for i sin masteroppgave «Humorens Retorikk» (2015). Derfor er det minst like vanskelig å definere «god humor» som det er å definere «gode argumenter». På samme måte som du kan du bli provosert av en kronikk, kan du bli provosert av en vits. God humor og gode argumenter er to sider av samme sak: «Når retoriske midler benyttes for å konstruere logiske argumenter, kan disse midlene like gjerne benyttes til konstruksjon av ulogiske. […] Humor kan, som retorikk, benyttes både konstruktivt og destruktivt.»
Det er derfor ingen vits i å begrense humorens tematikk, men heller se på hvordan den brukes rent retorisk.
Det bør være et hovedpremiss at humor og satire har sitt utgangspunkt i moral og etikk. Er det de som allerede ligger nede, eller er det folk som sitter på en høy hest vi ler av? Jeg vet i hvert fall at Breivik ikke ligger nede.
Noen har behov for å spøke med det mørke og brutale som ledd i en prosess for å takle noe. Det betyr ikke at man er ond. Ved å si «denne humoren er for drøy» eller «disse tingene spøker vi ikke med», umyndiggjør man dessuten de som faktisk føler at spøking med det gravalvorlige har terapeutisk effekt.
Man avskriver samtidig satireformatet som mindre betydningsfullt, selv om denne formen beviselig kan være nettopp det motsatte. God satire er ofte den beste formen for kritikk, derfor trenger den også plass, og komikere må få mulighet til å prøve og feile på scenen. For hva som til enhver tid er morsomt og ikke morsomt i ulike diskurser, er ikke fastsatt. Så hvem, og med hvilken rett skal sette normene for hva vi skal le av?
Man skal derfor kunne kødde med terrorister, som Lars Berrum og Dag Sørås gjør. Man skal kunne kødde med voldtektsmenn, som Trine Lise Olsen gjør, man skal kunne kødde med Mike Tyson, som Tom Segura, og man skal kunne kødde med at drapsmenn drikker cider, som Jens Bjørneboe.
Ida Madsen Hestman er spaltist og journalist, men teksten er på vegne av meg selv.