Annonse
00:00 - 04. mars 2016

Ubegrunnet sammenligning

Annonse

Hva kan man forvente av en bokanmelder? I anmeldelsen «Postulatmodernismen» i Morgenbladet, 12. februar sammenligner arkitekturkritiker Gaute Brochmann Audun Mortensens roman Samleren med min egen Grandiosa. Selv om jeg setter stor pris på selskapet med Mortensen, så stusser jeg over Brochmanns begrunnelse for å lese romanene opp mot hverandre – for ham synes det å være tilstrekkelig at begge ble utgitt av Flamme forlag høsten 2015, om det ikke er bruken av rødfarge på omslagene som får Brochmann til å velge seg den sammenlignende innfallsvinkelen.

Jeg stusser over Brochmanns begrunnelse for å lese romanene Samleren og Grandiosa opp mot hverandre.

Rett nok finnes det flere berøringspunkter mellom romanene: For eksempel kan begge hovedpersonene regnes som overspente representanter for sine respektive fagfelt, det være seg kunstkritikk og arkitektur, og bøkene kan dessuten regnes som innlegg i en pågående originalitetsdiskurs, vel å merke med forskjellige virkemidler og metoder.

Å lese romanene som tilnærmet sakprosa fra disse to fagområdene (noe som må ha vært særlig fristende når temaet er arkitektur), er derimot en elendig idé, for det impliserer at enhver roman som for eksempel handler om en matematiker, må bringe ny og banebrytende fagkunnskap til torgs, også banebrytende for andre matematikere.

For meg gir det ingen mening å forholde seg til litteraturen på denne måten. Den eneste oppgaven som bør gå til litteraturen, er å si noe om hva litteratur er, samt si noe om språket. I annen rekke bør litteraturen si noe om menneskets bevissthet og mellommenneskelige relasjoner. Åpenbart nok.

I stedet for å betrakte Jan Solheim (Samleren) og Nikolai Pilum (Grandiosa) som entydige representanter for kunstkritikere og arkitekter, kunne Brochmann valgt å analysere disse to romanpersonene. Hvem er de? Hva motiverer dem? Hvordan forholder de seg til andre mennesker? Og hvordan kommer dette til uttrykk rent språklig? Ikke minst burde Brochmann også undersøkt hvordan romanene nyttiggjør seg annen litteratur og andre kunstuttrykk (intertekstuelle forbindelser, gjenbruk, manglende autentisitet) skulle anmeldelsen ha noen betydning.

Til sist, og mest blamerende for Brochmann, er at han unnlater å si noe om den tydeligste likheten mellom romanene: hvordan både Samleren og Grandiosa lener seg mot kjente trekk fra krimsjangeren. Spenningsplotet er selvsagt mer uttalt i Mortensens tilfelle, men også iøynefallende i romanen min, i hvert fall hvis man leser bokens siste kapitler. Når Brochmann trekker frem krimsjangeren i omtalen av Samleren, men unnlater å si noe om dette i omtalen av Grandiosa, er det nærliggende å tenke at Brochmann ikke har lest hele, fra perm til perm, slik man i alle fall bør forvente av en bokanmelder.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»