Annonse
00:00 - 18. mars 2016

Thomas Seltzer: Liket lever

Den døveste delen av intelligensiaen har i alle år mast om at rocken er død. Ta en titt i speilet, skriver Thomas Seltzer.

Illustrasjon: Sverre Malling
Annonse
Jeg elsker trommene og bassens buldrende torden, gitarene og symbalenes flerrende lyn og vokalens sjelelige benpipehvisken, såre harmonier og ­repetetive hojing.

«Rocken er død.» Denne setningen har jeg hørt jevnlig siden jeg var barn. Og den dukker alltid opp igjen rundt By:larm*-tider, så også i år. Hvorfor gjør den det og hvem er så disse evige budbringerne av rockens død?

«Dagens unge liker ikke rock.» Dette ble snerrende erklært av en mediakollega da jeg for noen år siden skulle ut på Telenor Arena for å se AC/DC. Vedkommende er selv cirka 30 år, med moderne, såkalt eklektisk urban smak, kort sagt en hipster. Da jeg kom ut på Fornebu senere samme kveld, så jeg – som han forespeilet – mange gubber og kjerringer. Men jeg så også noe annet. Jeg så tusenvis av kids, halvparten så gamle som ham, som med lukkede øyne spilte inderlig luftgitar, som forhekset av den geriatriske rolexrocken fra Australia. Visste han ikke om disse? Eller teller de ikke? Jeg mistenker det siste.

 

Hei du! Ja, du ja, lille kommentator. Hei. HEI, sa jeg. Kom og sett deg på kneet mitt, så skal jeg pjuske deg litt i håret mens jeg mansplainer deg litt. Kom så. Sååååånn ja. Hør nå.

Rockens død blir – uten unntak – erklært av en gruppe mennesker «godt plassert innafor Ring 3», som det heter. Det vil si høyt utdannede som jobber med det sosiologer kaller symbolproduksjon eller det marxister kaller ideologiproduksjon; i media, kultur og forvaltning, gjerne innenfor felt der de kan bedrive institusjonalisert systemkritikk. Institusjonalisert systemkritikk betyr at de får penger og posisjon av systemet for å fortelle andre hva de skal tenke, gjøre eller høre på (alltid for å beskytte dem fra noe ondt, som oftest «patriarkatet», «amerika» eller «markedet».)

 

Rockedøderne anser rocken for å være reaksjonær, fæl og gubbete og «kjønnet», og denne dødserklæringen er derfor i aller høyeste grad villet. Kort sagt: De gir rocken samme estetiske og kulturhierarkiske verdi som vegg-til-vegg-teppet på urinalet på eldre britiske puber og hevder andpustent at den har blitt erstattet av noe heftig og nytt. (Det er verdt å merke seg at dette skiktet – som så mange andre felt i norsk høyoffentlighet – er selvreproduserende; deres eldre slektninger satt ofte i lignende posisjoner og forvaltet det en gammel musikerbekjent av meg kalte «hegemonniversen», med referanse til den rockhatende schmaltziarken Egil Monn-Iversen.)

Men nøyaktig HVA er dette nye som angivelig har erstattet rocken? Her butter det for dem. For nytt er det ikke, det de henviser til: Elektronisk, atmosfærisk maskinmusikk – det vil si det Brian Eno og Kraftwerk drev med for 40 år siden. Eller hiphop, nå i sitt femte(!) tiår. Melankolske kvinnelige singer-songwriters med et svevende sound, mens Kate Bush vinker fra 1978. Eller «indie» med vers inspirert av 30 år gamle Sonic Youth-låter og refreng hentet fra like gamle Pixies. «Hei Seltzer, har du hørt om globalisering elleeeer?» lespes det affektert fra hen med Gender Studies 101-boka borti kroken. Joda, jeg har det, men 1986 ringte og lurte på om det fremdeles er hovedsaklig hvit middelklasse som hører på World Music (de ville i samme slengen ha tilbake zeitgeisten sin fra synthhipsterne, sa de, litt snurt.)

 

Og når det først kommer noe virkelig geniunt nytt – som dubstep eller såkalt EDM, det vil si Broiler, Kygo og Avicii – så forakter rockehaterne dét også. For banalt. For populært. For utenfor Ring 3.

Jeg elsker rock. Jeg elsker trommene og bassens buldrende torden, gitarene og symbalenes flerrende lyn og vokalens sjelelige benpipehvisken, såre harmonier og repetetive hojing. Brian Wilson hevdet at en poplåt på sitt beste kan være en lommesymfoni. Det er rocken som lomme-Wagner – en miniatyropera der liv og død staves utover himmelen med gotisk font – som appellerer til meg. Og åpenbart til stadig nye generasjoner. Kall det tidløshet. For liket lever, liket leverer og rekrutteringen til rock ruller derfor ufortrødent videre.

 

Til slutt et par brannfakler. Flammer har en viss estetisk betydning innen rock og fakler har historisk også vært et sentralt element (sammen med høygafler) når de utenfor Ring 3-borgmurene har fått nok av sytet og snyltet til de innenfor.

 

Fakkel 1:

Datostempling har gått ut på dato. Kravet om stadig nytt, ungt og fräsht – som paradoksalt nok ville fått denne gjengens ideologiske stamfar Adorno til å kaste opp blod – er blitt degradert til reklamer for tellerskritt og sukkervann, mens det lineære, kronologiske historiesynet, der noe gammelt nødvendigvis må erstattes av noe nytt, selv er blitt byttet ut og erstattet av en tilstand av samtidighet. Hvor ble det av deg i alt mylderet, Hegelmonniversen?

 

Fakkel 2:

Den offentlige smaksdefinisjonsadelen mister makt for hver dag som går. Noen kaller det forflatning, jeg kaller det frigjøring.

Og stritter du imot så er det du selv som er reaksjonær og råtner hen, systemkritikkfuckboy.

 

* Kolonet i By:larm bør – i fornyelsens ånd – uttales med den karakteristiske klikkelyden til det sørafrikanske Xhosa-folket.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.