Syria er i skrivende stund inne i sitt fjerde døgn med en slags våpenhvile. Så la oss, på tvers av tidsånden, gjøre et lite tankeeksperiment: Hva hvis våpenhvilen holder i enda noen dager, uker, måneder? Hva hvis fredsforhandlingene igangsettes igjen, og man kommer frem til en slags løsning? Ikke en perfekt løsning, men en som stanser krigshandlingene i store deler av landet og gjør at mange av flyktningene smått om senn kan vende tilbake og gjenoppta sine liv?
Hva hvis Donald Trump taper presidentvalget i november, og Hillary Clinton eller Bernie Sanders vinner? Hva hvis britene sier ja til EU i juni? Hva hvis EU ikke bryter sammen, men klarer å komme til en slags ordning med noen av landene om fordeling av flyktningene, og at avtalen med Tyrkia holder?
Hva hvis Norge lykkes sånn noenlunde med integreringen av nykommere i de neste årene, til tross for antallet og de mange utfordringene – slik Norge har lyktes bedre enn mange sammenlignbare land i årene som gikk?
Det ovenstående er en slags omvendt versjon av en perfekt storm. Tidsånden er preget av pessimisme, og jeg er selv farget av dette svartsynet. Det er ikke ubegrunnet. I mange deler av verden ser man tunge desintegrerende krefter og en dyp mistro til den liberale orden og de internasjonale institusjonene som ble dannet etter 1945. Uhyggelige scenarier vi for bare et par år siden holdt for helt usannsynlige, er nå tenkbare. Derfor føles det nesten dristig å lufte tanken om at ting ikke nødvendigvis går lukt til helvete. Men alt jeg skriver over her, er innenfor det muliges rammer – man trenger faktisk ikke å tro på mirakler for at en eller flere av disse tingene skal skje.
På tirsdag skrev VG utførlig om et internt notat fra UD, som nettopp prøvde å skildre den perfekte stormen. Her ser man for seg en migrasjon så omfattende at den truer Europas politiske orden, institusjonene og økonomien. Notatet er skrevet av kompetente fagfolk, og det er all grunn til å ta deres scenario alvorlig. Men leser man teksten grundig, ser man at også dette scenariet forutsetter en rekke dersom-hvis-elementer.
Hva hvis EU ikke bryter sammen?
Det finnes ingen iboende lovmessighet i historien som sier at alt som kan gå galt, vil gå galt, like lite som fremskrittet er innskrevet som en metafysisk lov. Et nøkternt blikk på den uforutsigbare fremtiden er med andre ord ikke ensbetydende med bare å se hva som kan gå galt, men også hva som kan gå godt, selv om tidsånden i 2016 stempler alle som håper på positive utfall som naive, dumme eller uvitende.
Hoveddrivkraften bak det som skulle bli EU, var å forhindre en gjentagelse av apokalypsen som nettopp hadde funnet sted. Men botemidlene mot det verst tenkelige var paradoksalt nok fundert i en sterk optimisme: i troen på at handel, samarbeid og samkvem over landegrensene ville føre til fred og økt velferd. Ingen av dagens politiske ledere har minner fra andre verdenskrig, til det er de for unge. Men samtidig med at minnene om det verst tenkelige er i ferd med å viskes ut, slukkes også optimismen som var en av forutsetningene for freden og velstandsøkningen i tiårene som fulgte.
Ikke bare i økonomien, men også i politikken, er det slik at håp og frykt, tillit og mistro til en viss grad er selvoppfyllende drivkrefter. Derfor gjelder det å holde hele mulighetsrommet åpent.
Pål Norheim er forfatter. Hans siste bok, Oppdateringer, besto av Facebook-oppdateringer.