Debatt

Når tre er en for mye

Den siste tidens avklaring av spørsmålet om fosterreduksjon kan bidra til å kaste nytt lys over hva abortdebatten egentlig går ut på.

«Mørkemann!» Slik lyder ofte anklagen mot en abortmotstander i dagens Norge. «Barnemorder!» smeller det iblant fra motsatt hold. Det bør være innlysende at en slik ordbruk ikke akkurat bidrar til å fremme god, konstruktiv samfunnsdebatt. Likevel er det sjelden vi går forbi retorikk som er ment å sette sinnene i kok når vi snakker om abort. Etter snart 40 år med lov om selvbestemt abort har det imidlertid skjedd en utvikling som kan hjelpe oss til å se på saken med større klarhet.

Debatten kan ikke utelukkende føres med referanse til kvinners rettigheter.

Allerede i 2009 ba Rikshospitalet i Oslo om en avklaring av såkalt fosterreduksjon, et inngrep hvor ett eller flere fostre aborteres bort, mens ett eller flere bæres frem. Saken ble tatt videre til Justisdepartementet for å høre om den nåværende abortloven tillater en slik praksis, og først i år kunne helseminister Bent Høie avsløre det bekreftende svaret: Norsk lov åpner for at man kan abortere bort friske tvillinger uten noen særlig medisinsk eller sosial grunn.

Mange av de offentlige reaksjonene på denne lovtolkningen har hittil vært ganske negative. Ola Didrik Saugstad skriver i Morgenbladet at «fosterreduksjon åpner for ekstrem sortering», og at det kan være problematisk hvis vi begynner å se på fostre som en forbruksvare. Han viser også til at fosterreduksjon nesten dobler risikoen for spontanabort av gjenlevende fostre, og etterlyser større fokus på fosterets rett og verdi i vurderingen av abortinngrep.

Andre påpeker at det ikke egentlig finnes noen prinsipiell forskjell på om et foster bæres frem med eller uten søsken. Martine Aurdal skriver i Dagbladet at følelsesmessige reaksjoner ikke utgjør noen god grunn til å endre abortloven. Selv om det kan virke frastøtende for oss å abortere bort én av to tvillinger, faller det like fullt inn under «kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp». Dette virker rimelig nok: Hvis det er etisk tillatelig for kvinner med kun ett barn å ta abort, hvorfor ikke abortere bort én av to, eller tre av fire?

Silje Rimestad forteller til NRK at hun selv fikk utført en fosterreduksjon på ett av tre fostre da hun ventet trillinger for sju år siden. Hun kan ikke forstå at noen andre skal ha noe med saken å gjøre, og slår fast at man enten er for eller mot abort: «Jeg synes det er rart med disse som er forkjempere for selvbestemt abort som plutselig nå synes dette er så forferdelig. Det er akkurat det samme som å ta vanlig abort.» Motstandere av fosterreduksjon står altså på gyngende grunn hvis de samtidig anerkjenner retten til selvbestemt abort.

Hva går abortdebatten egentlig ut på? Forkjemperne for selvbestemt abort peker på kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp, mens motstanderne hevder at abort er drap og dermed faller inn under den nye straffelovens § 275: «Den som dreper en annen, straffes med fengsel fra 8 inntil 21 år.» Det bør være relativt lite kontroversielt at abort faktisk avslutter livet til et levende vesen som stadig vokser og opptar næring fra livmoren. Derfor må det etiske spørsmålet dreie seg om hva som menes med «en annen».

Dersom fosteret ikke kan regnes som en person, og derfor ikke har krav på beskyttelse under loven, bør det ikke være noe som helst i veien for selvbestemt abort. I så fall kan det heller ikke finnes noen reelt prinsipielle innvendinger mot fosterreduksjon, i den grad dette kun utgjør en mer selektiv anvendelse av retten til selvbestemmelse. Dersom fosteret på den andre siden faktisk viser seg å være en person, vil straffeloven nødvendigvis måtte gjelde i like stor grad som for allerede fødte mennesker. Til syvende og sist er det vanskelig å finne en mellomposisjon som ikke på en eller annen måte utgjør et kompromiss mellom disse to synspunktene.

Vi ser altså at debatten ikke utelukkende kan føres med referanse til kvinners rettigheter. «Dette er et stort etisk og moralsk spørsmål», som statsminister Erna Solberg sa for noen år siden. Vi etterlyser større forståelse for at abortmotstandere flest ikke er motivert av kvinnehat eller et ønske om å innskrenke individets frihet. Uansett om man er enig eller ikke, bør man kunne respektere at det finnes ærlige motiver bak andre menneskers dype overbevisning. Det sier seg selv at samme krav om respekt også gjelder andre vei.

Det må bli slutt på overfladisk argumentasjon og bruk av forenklede slagord for å stille sine meddebattanter i et dårlig lys. Alt oppstyret rundt fosterreduksjon viser at vi med fordel kan gjenoppta abortdebatten med større grad av klarhet i hva saken egentlig går ut på. Det er først når vi kan se de prinsipielle skillelinjene i en debatt at vi blir i stand til å argumentere uten å snakke forbi hverandre, og dermed skape mer lys enn varme.

Øyvind Johannes Vardenær Evenstad er filosofistudent ved UiO og skribent tilknyttet tankesmien Skaperkraft.
Marte Tronstad er jusstudent ved UiB og skribent tilknyttet tankesmien Skaperkraft.

Mer fra Debatt