Debatt

Morgenbladet og Stortinget

Denne uken fyller stortingsbygningen 150 år. Norges første store arkitekturdebatt fortjener fortsatt oppmerksomhet.

«Dette Blad har leveret saa mange Bidrag til Sagens Opklaring og saa indtrængende Advarsler mod en overilet og skadelig Beslutning, at vi nok maatte synes angerløse, om disse Advarsler er blevne uden Frugt.» skrev Morgenbladets redaktør 24. august 1860, tydelig gram i hu. «Sagen» han var så oppbragt over, var at Stortinget noen måneder tidligere hadde vedtatt Emil Victor Langlets prosjekt for en norsk stortingsbygning. Vedtaket var et foreløpig sluttpunkt på en årelang debatt ført i storting, regjering og presse siden 1836. Ordskiftet får selv dagens langdryge arkitekturfeider til å blekne i sammenligning, både når det gjelder omfang og temperatur. Denne uken fyller stortingsbygningen 150 år. Jubileet inviterer til å se på Norges første og heiteste arkitekturdebatt på nytt.

«Er der nogen Bygning, der maa være i moderne Stiil, der bør have et Nutids-Præg, saa er det netop en norsk Storthingsbygning».

Det var ikke gitt at Morgenbladet skulle ende opp som Langlets erkefiende. Våren 1857 – etter at arkitektkonkurransen om stortingsbygningen var avgjort og Schirmer & von Hannos gedigne tyske rådhusprosjekt var erklært vinner – hadde pipen en annen lyd. Morgenbladet mislikte vinnerprosjektet. Visst var Schirmer & von Hannos tårnbygning staselig, men det tunge middelalderpreget passet ikke for en norsk nasjonalforsamling. «Er der nogen Bygning, der maa være i moderne Stiil, der bør have et Nutids-Præg, saa er det netop en norsk Storthingsbygning» skrev Morgenbladet 22. mai. Stortingsbygningen måtte bli en «borgerlig Nutids-Skabning», en lys og fri tolkning av den moderne tidsalders «Grundstemning». Ingen av konkurranseprosjektene kunne by på noe slikt, aller minst vinneren.

Løsningen kom fra uventet hold. Den unge svenske arkitekten Langlet hadde ikke deltatt i konkurransen, men leverte ikke desto mindre et prosjekt i mars 1857. Juryen, med Johan Sebastian Welhaven i spissen, avskrev det som talentløst, men lot det stilles ut på Børsen sammen med de andre prosjektene. Det var der den 24 år gamle Bjørnstjerne Bjørnson så det. Bjørnson grep ikke pennen umiddelbart, men ventet til august, noen få dager før Stortinget skulle fatte vedtak i saken. Da satte han inn støtet i form av tre store artikler i Morgenbladet: Schirmer & von Hannos tyske gotikk var motbydelig, mente Bjørnson, den passet ikke til det norske lynne. Langlets diskrete rundbuestil, derimot, var edel og nordisk, uten tårn og unødvendig stas.

I betraktning av at Langlet var en Paris-utdannet svensk aristokrat kan den patriotiske vrien virke pussig. For Bjørnson hang det imidlertid på greip. Langlets storting var enkelt og lavmælt, fri for «den katholske Mystik». At «Autoriteterne» hadde avskrevet ham, talte kun til Langlets fordel. Bjørnsons morgenbladartikler gjorde Langlet til en folkets mann, et nordisk alternativ til en tysksinnet elite. Stortingsmennene lot seg overbevise. Langlets prosjekt ble vedtatt med solid flertall høsten 1857.

Men saken stoppet ikke der. Ikke før var stortingsvedtaket fattet, før det bredte seg en påtagelig engstelse både i regjeringen og i pressen. Den unge svensken hadde ingen erfaring, han hadde ikke bygget «endog det allermindste Huus». Når Langlet i tillegg viste seg temmelig uimottagelig for råd, tok regjeringen affære og henvendte seg til den danske arkitekten Christian Hansen for å få et nytt prosjekt. Innblandingen var kontroversiell: Johan Sverdrup beskrev den som forakt for Stortinget. Bjørnson raste fra sin nye redaktørstol i Bergensposten, og det kokte i hovedstadsavisene.

Morgenbladet kastet seg på nytt inn i debatten, nå fra en annen kant. I en rekke lange artikler lanserte bladet en innbitt kampanje mot Langlet og for Hansen. De fleste var skrevet av departementsmannen Emil Tidemand, bror til maleren Adolph. Tidemand analyserte utkastene i nitid detalj og angrep Langlets prosjekt som «sygeligt, forvirret Fantasteri». Å velge den uerfarne Langlet fremfor den respekterte akademiprofessoren Hansen var galskap, mente Tidemand, og beklaget stortingsrepresentantenes ukyndighet i estetiske spørsmål. «Et Kunstværks Bedømmelse er ei Hvermands Sag» skrev han, og ville helst ha seg frabedt «Peers og Paals Formening». Tidemands forfriskende utilslørte arroganse virket mot sin hensikt. Under stortingsdebatten i 1860 opponerte representantene nok en gang mot «Autoriteterne» og stemte for Langlet.

Morgenbladets redaktør hadde altså grunn til å være skuffet den augustdagen i 1860. Men han ga seg ikke. Selv om slaget var tapt, trykket bladet flere spektakulære angrep på Langlet, blant annet et spesialbestilt fra den tyske kunsthistorikeren Anton Springer. Om man ikke kunne gjøre det gjorte ugjort, skrev redaktøren, så kunne man i hvert fall sørge for at «de, der have havt Magten og Dristigheden til at handle, føle at de ialfald staa til Ansvar ligeoverfor det Folk, paa hvis Vegne de handlet.» Morgenbladet gjorde i hvert fall sitt. Og det ligger en fin ironi i at redaksjonen, fra sitt fornemme lokale i Tostrupgården, stadig ser rett inn i Langlets vakre fantasteri av en fasade.

Mari Hvattum er professor i arkitekturhistorie og -teori ved AHO. Hennes antologi Debatten om Stortingsbygningen 1836-1866 lanseres på arkitekturmuseet, lørdag 12. mars.

Mer fra Debatt