«Etter Tahrir kom Køln.» Den algeriske forfatteren Kamel Daoud kalte sin harmdirrende kronikk i New York Times «The Sexual Misery of the Arab World», og slik trakk han en linje fra masseovergrepene på Tahrir-plassen i Kairo og det som skjedde i Køln. Som kjent hadde gjerningsmennene i Køln nyttårsaften nord-afrikansk bakgrunn. Flere hundre kvinner ble utsatt for grusomme overgrep, inkludert voldtekt, tyveri og grovt ran. Det som skulle være en gledelig feiring av det nye året ble et mareritt for mange unge kvinner.
Kronikken utløste en internasjonal debatt som ikke har nådd den norske andedammen. I kronikken tar Daoud et oppgjør med den arabiske våren, en revolusjon som ifølge Daoud i utgangspunktet var mangelfull der og da, og som har feilet i ettertid. Revolusjonen manglet hele tiden en reell likestilling mellom kjønnene, og Daoud redegjør for kvinners kår i store deler av den muslimske verden: Hvordan seksualiseringen av kvinnen starter fra tidlig av og gjennomsyrer alle nivåer i samfunnet.
Det er misforstått å vise respekt for religiøs og kulturell praksis som begrenser kvinners rettigheter.
«Noen steder er kvinner tilslørt, steinet og drept. På et minimum, bærer de skylden for det som er galt i det ideelle samfunn.» Med denne kraftsalven av en tekst fremstår Daoud som den muslimske verdens svar på John Stuart Mill. Den samme filosofen som for nesten 150 år siden skrev Kvinneundertrykkelsen og gjorde kvinnerettigheter til en viktig kampsak for liberale forkjempere.
Daoud er kritisert fra flere kanter. En kronikk i Le Monde skrevet av en gruppe franske akademikere beskyldte Daoud for å være generaliserende, essensialiserende og nøre opp under orientalisme, rasisme og islamofobi. Det meste av kritikken bommer fullstendig, og sier mer om kritikere av Daoud enn om Daoud selv.
Det at kritikere tyr til lettvinte og malplasserte merkelapper er et av mange eksempler på viktige debatter stanses. Det Daoud opplevde er for de av oss som har en minoritetsbakgrunn i vestlige samfunn, en evig problemstilling: Hvordan skal man, som en minoritet i vesten, fremme kritikk som er konstruktiv og presis, uten å generalisere og stigmatisere etniske eller religiøse minoriteter? Rasisme og muslimhat skal aldri bli en del av kvinnekamp for muslimske jenter og kvinner. Samtidig mener jeg at det viktigste ofte vil være å løfte opp stemmene til ofre og trengende. Det bør være første prioritet.
Hva forteller Daouds utspill om vårt samfunn? Jo, at feminisme henger sammen med essensen i det flerkulturelle samfunnet. (Ja, Norge anno 2016 er et flerkulturelt samfunn – et faktum uavhengig av om man liker det eller ei). Det sier også at de av oss, vi kvinner og menn som kaller oss selv feminister, til tider er usikre på hva slags feminisme man bør ha i et slikt samfunn.
Etter Køln, Hamburg og Stockholm har diskusjonen kommet inn i et sidespor, der visse debattanter konstruerer et dilemma. Et dilemma som jeg vil hevde er en hersketeknikk. Dilemmaet er bygget opp slik: Norske feminister vil ikke innse fakta om at menn med ikke-vestlig eller muslimsk bakgrunn har et problem med kvinneundertrykkelse og kvinnehat. Det hevdes at slike feminister svikter, og grunnen er at velger antirasisme foran feminisme.
Men er det egentlig noe dilemma her? Nei – det er verken et feministisk dilemma eller et antirasistisk dilemma, og det har aldri vært det. Det å være feminist er ikke i konflikt med det å være antirasist. Dette må sies og det kan aldri sies nok ganger: Du kan ikke kalle deg selv en feminist – hvis du ikke også er en antirasist. Og du kan ikke kalle deg selv en antirasist – hvis du ikke også er en feminist. Dette er en pakkeløsning – take it all or leave it all.
Når man gjør viktige samfunnsproblemer til kulturkrig, forsvinner ikke bare de viktige nyansene, men også ofrene. Hvor mange har lest eller hørt noe om ofrene i Køln? Jeg vil tro de færreste av oss. Søkelyset har stort sett ligget på overgriperne. Ofrenes stemmer blir overdøvet av folk som på liv og død ønsker en overdreven politisering, kulturalisering, eller til og med religionifisering av en av rettsstatens viktigste oppgaver: å sikre ofrenes rettsstatus.
Visste du for eksempel at 99 av 100 voldtektssaker i Norge ikke ender med fellende dom? Tallet kom fram i en kartlegging Aftenposten gjorde i fjor. Hvorfor er slike spørsmål mindre viktige å ta opp?
Vi må tenke nytt om likestillingskampen i det flerkulturelle samfunnet. En slik likestillingskamp må klare å forholde seg til ubehagelige fakta om religiøse og etniske minoriteter. Den må utfordre det patriarkalske presset på jenter og kvinner som har religiøs og kulturell innpakning – også når religionen eller kulturen tilhører en minoritet. Det er misforstått å vise respekt for religiøs og kulturell praksis som begrenser kvinners rettigheter. Og ikke bare misforstått, det er et utilgivelig svik.
Vårt flerkulturelle samfunn krever en ny feministisk tenkning. Mange mål som vestlige feminister opplever at er nådd, må kanskje kjempes gjennom på nytt og på nytt hvis alle kvinner skal med. Og denne innsatsen trengs fra både kvinner og menn. Vi kan ta med oss politikeren og kvinnesaksaktivisten Gina Krogs (1847–1916) ord inn i den flerkulturelle likestillingskampen: «For friheten og retfærdigheten maa vi arbeide og ofre – hver dag som gaar. Mænd og kvinder sammen maa rydde grunden. Under dette rydningsarbeide er det vi ser, at om de ytre murene er faldt, saa er der fler igjen, og at varetægtscellen endnu lokker for kvinders sjæleliv. Derfor vet vi, at for hvert skritt vi gaar fremover lurer nye farer, og ny kamp venter os.»