Annonse
00:00 - 11. mars 2016

Mediemangfold i kunstlivet

Annonse

I den første papirutgaven av Kunstkritikk strutter publikasjonens redaktør Jonas Ekeberg av glede over å ha inngått et samarbeid med Morgenbladet. Bør vi også glede oss og gratulere, eller bør vi reise spørsmål ved opplegget?

Selv er jeg mest bekymret for at samarbeidet mellom Morgenbladet og Kunstkritikk betyr enda mindre mediemangfold i kunstfeltet. Jeg er bekymret for at Jonas Ekebergs institusjonstro holdninger og posisjon som redaktør i enda større grad vil bidra til mer av det samme.

Det vil si, en totaliserende og herskende diskurs som sensurerer vekk ethvert forsøk på å artikulere et annet perspektiv. Dette har jeg erfart selv, da jeg forsøkte å sette søkelys på Nasjonalmuseets blindsoner (I Nasjonalmuseets blindsone, 2014–2016). Ekeberg nøyde seg ikke bare med å mane til sensur av mine innlegg (Kunstkritikk.no, 2015), han sensurerte dem like godt selv.

Det er mediemangfold som sikrer pluralisme og ytringsfrihet.

Det er få åpne medieplattformer i det norske kunstfeltet, sensur og selvsensur er mer utbredt enn man aner. Selv Billedkunst, billedkunstnernes eget fagblad, er blitt både snevert og enda mer dogmatisk (siden Halvor Haugen overtok som redaktør). Heller ikke her viker redaktøren for å sensurere innlegg han mener er i strid med hans redaksjonelle agenda. Her snakker jeg også av erfaring. Hvorfor er det så lite rom for debatt i Billedkunst? Hvorfor er debattsidene snevret inn til så få sider? Har kunstnerne så lite å si? Eller er det redaktøren som mener at det kunstnere har å si er uviktig? I så fall går han og hans forbundsfeller mot strømmen.

Mediedemokrati handler om mangfold, åpenhet og inkludering snarere enn sensur og utelukkelse. Selv Vebjørn Selbekk har innsett at skal man kjempe for ytringsfrihet på en troverdig måte, må man først skape rom for det i eget hus. Det vil si: åpne for at divergerende meninger kommer til uttrykk.

Når jeg bruker ord som «totaliserende» og «totalitær diskurs» om Kunstkritikk, er det særlig for å peke på faren som ligger i at en monolittisk og udemokratisk kultur skal opprettholdes og forsterkes gjennom nye kanaler, og særlig gjennom en ny journalistisk legitimitet.

For det er forskjell på journalistikk og kunstkritikk, det håper jeg i hvert fall det er. For, slik jeg ser det, mens journalisten har et klart definert samfunnsmandat – å informere – handler kunstkritikk om å utøve innflytelse og påvirke andres smak og holdninger til bestemte kunst- og kulturprodukter.

Det er selvfølgelig en hårfin distinksjon mellom å informere og påvirke, på samme måte som det er en hårfin balanse mellom å redigere og sensurere. Den profesjonelle journalisten har forpliktet seg til å ta ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Journalisten skal i prinsippet verne om en åpen debatt og ytringsfrihet. Til tross for Vær Varsom-plakaten, har kunstkritikeren, i motsetning til journalisten, først og fremst forpliktet seg til å fremme egen diskurs og agenda. Han har gitt seg selv som oppgave å dekode, evaluere og felle smaksdommer – og å prakke dem på andre.

Det vil si, i en profesjonell sammenheng: implisitt stadfeste en faglig informert posisjon. En kunstkritiker har med andre ord faglige kjepphester og en verdensforestilling (han deler med en relativt liten gruppe meningsfeller) som han ønsker, ikke bare å stadfeste, men også å spre videre. Når Ekeberg snakker om «å bryte ned skillet mellom samtidskunst og en bredere offentlighet» snakker han egentlig om å spre sin egen diskurs videre.

Man kan selvfølgelig innvende at det er naivt å tro at journalisten er uhildet eller fører en verdinøytral diskurs. Journalister har også kjepphester og estetiske og politiske agendaer. Men her beror ytringsfriheten til syvende og sist ikke på journalistens objektivitet (selv om jeg har mer tiltro til en profesjonell journalist enn til en kunstkritiker), men på mediemangfold.

Det er mediemangfold som sikrer pluralisme og ytringsfrihet. Det er, blant annet, mediemangfold som bidrar til at Norge er på verdenstoppen i demokratirankinger. Et slikt mediemangfold har vi svært lite av i det norske kunstfeltet. Uten mediemangfold risikerer vi å bli utsatt for ensartede og totaliserende diskurser.

Noen vil kanskje oppfatte kritikken som ensidig og pessimistisk på vegne av kunstkritikk som praksis. Jeg vil derfor peke på at innlegget implisitt også reiser spørsmål om god og dårlig kunstkritikk generelt – og om hensikten med kunstkritikk. Er praksisen et opplysningsprosjekt, et propagandaverktøy, eller kanskje begge deler?

Jeg vil selvsagt ikke felle en endelig dom over et gryende samarbeid mellom Morgenbladet og Kunstkritikk. Hensikten med innlegget er bare å uttrykke en bekymring. Det kan godt hende at samarbeidet vil bidra til motsatt effekt, det vil si mer mangfold. Men første utgaven gir ingen indikasjon på det. Snarere tvert imot, her finner vi igjen det samme hegemoniske og institusjonstro perspektiv, samme mas om penger, fremfor nye ideer og nye visjoner.

Samir M’kadmi er billedkunstner og kurator.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Personer kan selvfølgelig være både cis og trans selv om de er ukomfortable med kjønnsroller.»