Annonse
11:53 - 27. mars 2016

Et slag i kampen om idrettens sjel

X-games i Tøyenparken i vinter samlet unge utøvere for å ha det gøy, og for å se hvem som kunne dra det vanskeligste trikset. Ikke helt ulikt slik det foregikk på jordene rundt Morgedal på slutten av 1800 tallet, skriver Mads Drange

Den nye Sondre? Yuki Kadono fra Japan vant herrenes Snowboard Big Air final under X-games i Oslo. Foto: Erik Nylander/NTB Scanpix
Annonse

Sondre Norheim (1825-1897)

  • Født i Morgedal i Kviteseid kommune, Telemark. Norheim ble kalt «den moderne skisports far» og Morgedal tilsvarende «skisportens vugge». Sondre Norheim ble regnet som den fremste skiløper i hjemdistriktet i 1860-årene. Han gjorde sin skiteknikk kjent i hovedstadsområdet da han 1868 vant et skirenn med både langrenn, hopp og slalåm på Iversløkka i Oslo. Norheim utvandret til USA 1884 og er gravlagt i Denbigh i North Dakota.
  • Kilde: Store Norske Leksikon

«Skiløbning er ikke et ekvilibristisk Kunststykke, hvor Deltagerne skulle prøve at overgaa hverandre i kunstige og halsbrækkende Vovestykker! .. Det menneskelige Legeme er saa vegtig at naar det med stor Fart slynges udover saadanne Højder, maa det falde overordentligt tungt, naar der atter kommer til Jorden». Jurist, forretningsmann og formann i «Centralforeningen for Legemsøvelser og Vaabenbrug» Jørgen Gjerdrum, var ikke nådig mot Sondre Nordheim. Året var 1867, og Telemarkingen hadde nettopp vunnet et skirenn i Kviteseid i Telemark med et spektakulært svev. Etterpå hadde han bare ledd «af de Løb som vare lavede istand for ham i Kristiania». Gjerdrum mente det var en feilaktig forestilling at skiene skulle brukes «til at flyve i Luften som en Fugl», og at disse forestillingene var i ferd med å undergrave skiløpingen som «en skjøn, national og mandig Idræt».

«Med sentralstimulerende midler; blir modigere, hopper høyere. Mer spektakulært sirkus. Men juks og i strid med idrettens verdier.» Som et ekko fra Jørgen Gjerdrum, twitret tidligere Idrettspresident Børre Rognlien i februar sin bekymring for idrettens sjel i forbindelse X-games sirkuset som snart skulle utspille seg i Tøyenparken. Her skulle verdens beste ski- og snowboardkjørere kaste seg utfor den store hoppbakken, og utfordre hverandre i halsbrekkende triks og luftige svev. Både Gjerdrum og Rognlien advarte mot overmotet, mot å fly for nærme solen. Enten fordi man prøver å overgå hverandre, eller fordi stimulerende midler har fjernet frykten. Men var det egentlig dette de gamle idrettshøvdingene var bekymret for? Eller handlet det om noe helt annet?

Sondre Nordheim vokste opp under fattige kår på en liten husmannsplass i Morgedal i Telemark. For å bidra til husholdningen var han nødt til å farte rundt i bygda på jakt etter arbeid, og der han fòr opp og ned dalsidene i den lille bygda, ble han etter hvert en kapabel skiløper. Slik ble han også et naturlig midtpunkt i det lokale skimiljøet, der leken og nyskapning ble dyrket. De hoppet fra hustak og klipper, bygde løyper i kupert terreng og utfordret hverandre på både kroppsbeherskelse, stil og hastighet. «Uvyrdslalom» som handlet om å ta seg ned bratte og ufremkommelige fjellsider, ble en av telemarkingens favorittaktiviteter til folks store forskrekkelse og beundring. I 1867 kunne man lese i Skiforeningens årbok at Sondre var «den flinkeste Skiløber i Thelemarken», og i referatet fra skirennet i Kviteseid stod det at «i Hoppene svævede han en god Stund i Luften og kom saa i god Behold ned paa Sletten til Alles Jubel og Forbauselse».

Snowboardsporten hadde sitt utspring i surfemiljøet, og utviklet seg som resten av brettkulturen i en helt annen retning enn den tradisjonelle idretten.

Gjetordet om Sondres og de andre telemarkingens skiferdigheter nådde etter hvert også Christiania, der borgerskapet begynte å bli nysgjerrig på hvor gode disse fjellbøndene egentlig var på ski. Året etter rennet i Kviteseid inviterte derfor Centralforeningen Sondre til hovedstaden for å delta i et skirenn, der han kunne få prøve seg mot de kondisjonerte sportsutøverne i Holmenkollen. Her var det imidlertid andre, strengere og ikke minst flere regler som gjaldt enn på jordene i Morgedal. I Centralforeningens normering av skisporten ble man bedømt på en rekke kriterier som «Karakter for Løb, for Gange, for Holdning, og for fornuftig Brug af Staven». Skulle man gjøre konkurransen mer krevende mente Gjerdrum at dette ikke skulle skje gjennom og «fordre umulige eller æresmedlemfarlige Hop i Bakkerne, men ved at gjøre Marcherne lange». For Sondre som hadde gått fra Morgedal til hovedstaden på ski for å delta, var ikke kondisjonen noe problem. I en alder av 43 år vant han derfor konkurransen med god margin, og parkerte borgerskapets sønner i alle øvelsene. Det samme skulle også hans kamerater fra Telemark komme til å gjøre i årene fremover. I Husebyrennet i 1883, var det telemarkinger på de 11 første plassene, og hadde det ikke vært for at leder for Christiania Skiklubb, Baldur Nansen, hadde satt opp en egen premie til beste løper fra Christiania dette året (som for øvrig gikk til hans sønn Fridtjof), hadde det blitt lite heder og ære til by-ungdommene.

Selv om det også var de i hovedstaden som beundret Sondre og hans skiferdigheter, raste debatten om telemarkingens dominans. Flere mente at Christianiaborgerne var de eneste ekte «amatørene», og at bøndene fra Telemark hadde gjort «skiløbningen til et håndtværk og burde derfor komme i en klasse for sig selv». De ble dessuten anklaget for å komme til Christiania kun for «præmiernes skyld». I tillegg til å angripe motivene til telemarkingene, var det også mange som kritiserte teknikken. I Morgenbladet raste det en debatt om stavbruk, der blant annet Oscar Wergeland argumenterte for korrekt stavbruk som var noe ganske annet enn det Sondre og kameratene hans holdt på med. For de brukte «tremærra» minst mulig, og så på det å bruke staven til å bremse med eller holde balansen, som et svakhetstegn. De deltok naturlig nok ikke i den akademiske debatten, men fikk støtte av Dr. N. W Thorsen som i et innlegg påpekte at når telemarkingens kun holdt en liten kvist i hånden når de hoppet, var dette et tegn på egen dyktighet, og et pek mot dårligere skiløpere i hovedstaden.

Sondre Nordheim provoserte borgerskapet i Oslo ved utfordret den etablerte oppfatning av hva idrett var og hvordan den skulle utøves. For Sondre var det leken og knivingen kamerater imellom som var det viktigste, ikke rigid rangering. Han hadde også vanskelig for å forstå hvorfor man trengte så mange regler for å finne ut hvem som var best. I Morgedal samlet ungdommene seg og utfordret hverandre i slalåm, hopp og utfor, og etter en dag i bakken var det klart for alle hvem som var den dyktigste skiløperen.

For Centralforeningen hadde idretten derimot i første rekke en instrumentell funksjon, og handlet om forsvarsevne, karakterbygging og dannelse. Eller som sekretær i foreningen Oberstløytnant F.G Seeberg uttalte: «Det bør ikke faa lov til at komme dit, at man med idræt mener kun den største høide eller længde, eller korteste tid. Form og stil maa ikke glæmmes, ellers bliver idrætsmanden selv holdnings- og stilløs». Kritikken mot telemarkingene handlet derfor egentlig ikke om stavbruk eller amatøridealer – det handlet om definisjonsmakt.

Mens skiløpingens historiske og geografiske opphav er omdiskutert, er det liten uenighet om at snowboardsporten hadde sitt utgangspunkt i USA tidlig på 1980 tallet. En av de viktigste pionerene innenfor den nye idretten var imidlertid en nordmann fra Telemarksbygda Åmot, 4 mil vest for Morgedal. Terje Håkonsen prøvde seg for første gang på et lånt brett i alpinanlegget i Rauland i 1987, og ble umiddelbart hektet. Han øvde seg på jordene i hjembygda hele vinteren, og den påfølgende sommeren dannet han «Uvyrdslåmi Snobrettlag». Håkonsen var et naturtalent og etter å ha deltatt i noen få konkurranser, ble han raskt plukket opp den største brettprodusenten i verden og fikk sponsoravtaler som gjorde det mulig å kjøre brett på fulltid.

Snowboardsporten hadde sitt utspring i surfemiljøet, og utviklet seg som resten av brettkulturen i en helt annen retning enn den tradisjonelle idretten. Det var en livsstils-idrett, og selv om populariteten økte og sponsorene stadig spyttet inn mer penger, fikk man aldri en stor og topptung organisasjon som styrte utviklingen. Utøverne dikterte retningen idretten gikk i, og Håkonsen var blant de mest innflytelsesrike. Han behersket både halfpipen i alpinbakken og frikjøringen i fjellet, og satte en standard for en hel generasjon brettkjørere. Etter å ha konkurrert mye de første årene, droppet han etter hvert konkurransene til fordel for å få mer tid til og bare kjøre på brett. Heltestatusen ble ikke mindre av den grunn, og gjennom deltagelse i en rekke snowboardfilmer på 1990-tallet konsoliderte han sin posisjon som en av de største stjernene i miljøet.

Etter hvert som brettkulturen vokste, begynte også de store idrettsorganisasjonene å snuse på snowboarderne. Dette gjaldt ikke minst den Internasjonale Olympiske komite, og det internasjonale skiforbundet (FIS), som slet med populariteten blant de yngste. De ønsket å få del i brettsportens sponsorinntekter og ikke minst TV seere gjennom å inkludere idretten i OL. Håkonsen var sterkt i mot dette, og boikottet leken i Nagano i 1998 der snowboardøvelser var på programmet for første gang. Spesielt kritisk var han til at det var FIS som skulle stå for kvalifiseringen til OL, og ikke brettkjørerne selv. For Håkonsen og flere andre sentrale skikkelser i miljøet, var utøvernes kontroll over idretten helt grunnleggende.

De mest betydningsfulle arrangementene for snowboarderne har derfor fortsatt å være konkurransene utenfor den tradisjonelle idrettens kontroll, som X-Games eller Dew-Tour. Her er det store og tunge kommersielle aktører som styrer showet, men konkurransene foregår allikevel i stor grad på utøvernes premisser. Det er derfor ikke vanskelig å kjenne igjen den opprinnelige brettkulturen i konkurranseformen, underholdningen rundt arrangementene, og ikke minst stemningen på arenaen. For selv om deltagerne er blitt superstjerner, er ikke konkurransefokuset like sterkt som i tradisjonell idrett. Man unner hverandre seiere, og feirer sammen etterpå. For som Håkonsen er et godt eksempel på, handler ikke sponsorkontrakter og suksess i snowboard kun om medaljer. Man kommer langt med å være rå på brett og et godt forbilde.

Det var derfor to ulike verdener som møttes da X-Games skulle til Oslo, og konflikten lot ikke vente på seg.

Idrettsforbundet reagert kraftig allerede våren 2015 da det ble klart at et av verdens største privatdrevne idrettsarrangementer skulle komme til Norge. Tanken om et amerikansk mediekonsern skulle arrangere et idrettsarrangement, midt i hovedstaden, og uten norsk idretts kontroll- eller involvering var vanskelig å svelge. Enda verre var det at Oslo kommune hadde bidratt med 42 millioner. Assisterende generalsekretær Øystein Dale uttalte til Dagens Næringsliv at «Vi stiller oss ikke likegyldige til om idretten, utenfor vår kontroll, skal bli en del av underholdningsbransjen». De amerikanske arrangørene og ikke minst deres norske hovedsamarbeidspartner TV2, ønsket ingen konflikt med Idrettsforbundet, og strakte ut en hånd. Etter forhandlinger mellom partene kom man etter hvert til en enighet om at skiforbundet skulle få bli med som arrangør, og kritikken stilnet.

Så mindre enn en uke før arrangementet, trakk Skiforbundet seg fra arrangementet de hadde kranglet seg til å få ta del i ett år tidligere. I og med at samarbeidet var av mer symbolsk enn praktisk betydning, fikk det lite å si for gjennomføringen. Det skapte allikevel mye negativ oppmerksomhet, og president Erik Røste stilte villig opp for å forklare hvorfor de ikke lenger kunne være med: skiforbundet trakk seg fordi arrangøren ikke ville forholde seg til idrettens dopingbestemmelser. I dette tilfellet betydde at det ikke ville bli testet for sentralstimulerende midler under konkurransen.

Kritikerne hevdet imidlertid at idretten bare dyttet antidopingargumentet foran seg for å sverte et arrangement de selv ikke hadde kontrollen over. Og påstanden var ikke helt urimelig. For man blir neppe særlig mye bedre til å utføre teknisk krevende triks av narkotika. Dessuten hadde Skiforbundets ønske om å ha en hånd på rattet en klar internasjonal historisk parallell, som i hovedsak handler om penger. Med seertall de fleste norske idrettsarrangement bare kan drømme om, var X-Games en åpenbar konkurrent til den tradisjonelle idretten, både når det gjaldt publikum og sponsorinntekter. Og mens man måtte busse inn skoleelever fra hele Hedmark og Oppland for å fylle opp tribunene under Ungdoms-OL på Lillehammer, var det fullstappet i Tøyenparken da Big Air-konkurransen gikk av stabelen. En konkurranse der unge utøvere var samlet for å ha det gøy, og for å se hvem som kunne dra det vanskeligste trikset. Ikke helt ulikt slik det foregikk på jordene rundt Morgedal på slutten av 1800-tallet. For selv om mye har endret seg, mener dagens brettkjørere som ungdommene i Morgedal at leken er morsomst når den ikke gjennomreguleres. Selv innenfor det som må kunne kalles toppidrett. Det går derfor en rød tråd fra Sondre Nordheims pek mot nikkersadelen i 1867, til den moderne brettsportens møte med norsk idrett i 2016: det handler om definisjonsmakt og eierskap til idretten. Den som imidlertid har forandret seg, er at det nå også handler om store penger. Dette ble tydelig for de fleste denne vinteren.

De siste 20 årene har norske historikere langt på vei revet ned myten om den moderne skisportens fødsel i Morgedal. Det var borgerskapet i Kristiania som utviklet den moderne skisporten i Norge, ikke Sondre Nordheim. Idretten har imidlertid gjort sitt for å holde liv i myten gjennom tenning av OL ilden i Morgedal i 1952, 1994, og senest nå i vinter før ungdoms OL på Lillehammer. Ved å knytte den moderne norske idrettsbevegelsen til en bygdegutt som mest av alt var glad i å leke på ski, tviholder idretten på en fortelling om sin egen identitet som neppe er særlig rettferdig overfor Sondre Nordheim selv. For hadde Sondre trasket seg fra Morgedal til Oslo i februar 2016, hadde han mest sannsynlig vært å finne i Tøyenparken. Ikke oppe i tåka i Holmenkollen.

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Hvordan forholder Den norske Forfatterforening seg til Schiøtz’ gjentatte bruk av foreningens beklagelse?