Cato Schiøtz skriver mye fornuftig i sin kronikk om Snåsamannen i forrige uke. Problemet er at han er overbevist om at mannen er «klarsynt». Han nevner ikke hva som overbeviste ham, nemlig hans besøk på Snåsa sammen med biografen Ingar Sletten Kolloen. Schiøtz hadde tatt med seg et spillkort som han hadde puttet i lommeboken uten å se på det. Hensikten var å teste Joralf Gjerstads klarsyn.
Snåsamannen klarte å gjette hvilket korte det var, men det som burde gjort Schiøtz skeptisk, var at han ble først bedt om å ta kortet ut og legge det på bordet med bildesiden ned. Hva er mest sannsynlig her? Clairvoyance er én forklaring, men Schiøtz ser bort fra den andre muligheten: Han har ganske enkelt blitt lurt av en tryllekunst. Som andre tryllekunstnere har Gjerstad klart å avlede tilskuernes oppmerksomhet og fått et glimt av kortet.
Han fortalte til og med hvorfor han gjorde det. Til mannen som var i ferd med å skrive hans biografi, sa han: «Det her gjør jeg for deg. For deg og alle leserne som tviler.» Den som ikke tviler lenger, er mannen bak testen: «Utrolig! Det er altså mulig! stønner Schiøtz.» (Sletten Kolloen: Snåsamannen – Kraften som helbreder, 2008, s. 127).
Det jeg er imponert over, er Gjerstads evne til å utløse pasientenes selvhelbredende evner. Men han kjenner ikke sin begrensning.
For noen år siden klarte tryllekunstneren Uri Geller å overbevise en hel verden om at han hadde overnaturlige evner. Mens ærlige tryllekunstnere aldri legger skjul på at det er nettopp det de er. Dersom Snåsamannen virkelig er klarsynt, burde han gjenta kortlesingen sin under kontrollerte forhold som utelukker muligheten for juks. Da ville han gå rett inn i verdenshistorien som mannen som endret vitenskapens verdensbilde.
Schiøtz skriver at Gjerstads klarsyn lar seg ikke fremtvinge når han selv måtte ønske det. Men han har prøvd å lese skjulte kort i alt tre ganger med Sletten Kolloen som vitne, og fikk 100 prosent klaff. Hvorfor ikke prøve å gjøre det overfor et publikum som ikke lar seg lure – for eksempel andre tryllekunstnere, samt kritiske forskere? Han trenger ikke klare det hver eneste gang for å overbevise vitenskapen om at han er synsk: det holder om resultatet ikke kan forklares på andre måter og det samme skjer i nye forsøk.
«I litteraturen om Joralf Gjerstad er det flust av eksempler på noe som fremstår som klarsyn», skriver Schiøtz. Jeg har gått gjennom all denne litteraturen i mine bøker Profeten fra Snåsa og Snåsamannen – Helbredelsene, spådommene, løgnene, og er ikke imponert. Det er ikke dermed sagt at alt er svindel – mye kan bero på selvbedrag hos en mann som selv tror han er synsk.
Det er påfallende hvordan for eksempel historien om hvordan Gjerstad forutsa drapet på Kennedy er blitt bedre for hver gang han har fortalt den. Mens hans første biograf, Arvid Erlandsen, som har kjent ham siden syttitallet, fortalte meg at han aldri hadde hørt den. I så fall ville han selvsagt ha tatt den med i boken, sa han. I dette tilfellet tror jeg ikke Gjerstad lyver – i bøkene har jeg prøvd å vise hvordan et falskt minne kan ha oppstått i hans hode en gang etter år 2000.
Det jeg er imponert over, er Gjerstads evne til å utløse pasientenes selvhelbredende evner. Men han kjenner ikke sin begrensning.
Ronnie Johanson er forfatter.