Annonse
00:00 - 19. februar 2016

Sturla Haugsgjerd: Usosial kontroll

Få steder er klasse­skiller mer synlige enn blant rusavhengige, skriver Sturla Haugsgjerd.

Annonse

Se for deg at du får vite at du har fått en diabetes-diagnose, og du får tilbud om insulinbehandling. Like etter tar en sykepleier deg på fersken i å spise napoleonskake, og medisinen trekkes resolutt tilbake. Det høres utenkelig ut, men gitt regjeringens eget syn på rusavhengighet i pasientreformen fra 2004 er det nettopp dette som er i ferd med å skje. Denne uken ble det klart at prøveprosjektet Narkotikaprogram med domstolskontroll (heretter ND) skal tilbys rusavhengige som havner i rettssystemet over hele landet. Ifølge ND kan narkotikakriminalitet av en viss størrelse nå gjengjeldes med tilbud om frivillige behandlings- og arbeidstiltak i stedet for soning. Gitt at de som deltar i programmet klarer å følge opp og avlevere rene urinprøver ut perioden.

Avgjørelsen om et slikt program er basert på resultatet av et pågående prøveprosjekt der drøyt hundre personer har latt seg innrullere i Oslo og Bergen siden 2006. 34 prosent har fullført programmet og dermed sluppet soning, et tall regjeringen betegner som en suksess. Men for hvem? For de to tredelene av rusavhengige som ikke har maktet å fullføre, er ikke dette tilfelle. De har sett seg nødt til å måtte komme krypende tilbake og sone sin straff som kriminelle, rett og slett fordi de har utvist det mest fremtredende av alle symptomer på deres sykdom: tilbakefall i rus.

Som rusavhengig selv er jeg den første til å skrive under på at det er store klasseskiller blant dem som sliter med avhengighet. For å ta et eksempel: Om jeg går ned i Brugata i Oslo for å kjøpe meg en brukerdose heroin, kan jeg, på grunn av måten jeg ser ut på og går kledd, regne med at jeg ikke vil bli tatt av politiet mens jeg foretar en transaksjon. Fordi jeg ikke har brukt sprøyter, og fordi mine ressurser har tillatt meg å manøvrere unna den typen livsstilssykdommer som er synlige på utsiden, kan jeg ta det for gitt at politiet prioriterer å stoppe og ransake min sidemann med infeksjonssår i ansiktet og flekkete bukser, og ikke meg.

Om jeg går ned i Brugata for å kjøpe meg en brukerdose heroin, kan jeg, på grunn av måten jeg ser ut på, regne med at jeg ikke vil bli tatt av politiet.

Videre kan jeg – om jeg er tilstrekkelig desperat– med letthet gli inn på et hvilket som helst etablissement i umiddelbar nærhet, som Teddys Softbar eller Far East Restaurant, for å innta min brukerdose under dekke av å være en betalende gjest, og dermed slippe å slepe meg den halve kilometeren bort til parkeringshuset på Grønland for å sette en sprøyte i lysken. Kort fortalt slipper jeg å forholde meg til trusselen om å bli arrestert for å medisinere min «sykdom», all den tid lovens lange arm ikke er lang nok til å nå over den muren mitt tilnærmet plettfrie oppsyn fungerer som. I praksis har jeg og mine likemenn og -kvinner av velfungerende «junkiser» straffeimmunitet. Eller som Johann Hari sier det i sin bok Chasing the Scream: «for rich people, drugs are already decriminalized.»

Mens mine ressurssvake brødre og søstre i sentrum er nødt til å ta til takke med å gestalte rekvisitter i TV2s braksuksess Petter Uteligger, blir jeg invitert på radio for å diskutere politikk med finansministeren i beste sendetid. Det finnes like mange veier inn i rus som det finnes rusavhengige, foreslår Siv Jensen når jeg møter henne til debatt. På et nivå har hun også rett. Ikke én historie er lik. Allikevel er det hensiktsmessig å ta inn over seg det faktum at visse grupper er gjengangere i denne statistikken. Er du blitt utsatt for ett eller flere barndomstraumer inkludert seksuelle overgrep og vold i hjemmet, er det ifølge en amerikansk studie 46 ganger så stor risiko for at du ender opp som injiserende misbruker enn om du ikke har det. Sannsynligheten for at min sidemann – som ble vist bort i døra på Teddys Softbar og måtte benytte parkeringshuset på Grønland for å sette sitt daglige skudd – er blitt utsatt for overgrep i barndommen er altså nærmere 50 ganger så stor som for at han som viste ham bort har opplevd noe tilsvarende. Og risikoen for at han blir arrestert på veien til eller fra parkeringshuset er sannsynligvis tilsvarende mye større enn for meg, på vei inn eller ut av softbarens toalett. Like lite som at «hvem som helst» blir rammet av sykdommen avhengighet (slik den er definert av myndighetene selv etter pasientreformen av 2004), er det ei heller tilfeldig hvem som blir pågrepet på gata for å utvise symptomer på denne sykdommen. Men til forskjell fra alle andre pasientgrupper i Norge risikerer man altså å bli satt i fengsel nettopp fordi man har symptomer.

Nå ønsker som sagt myndighetene å gi denne pasientgruppen et frivillig tilbud om helsehjelp fremfor rettslige sanksjoner. Kriteriet er at de utviser tilstrekkelig grad av motivasjon og selvdisiplin i form av å være symptomfrie under behandlingen. Skal vi tro Sirus’ forskning er det nettopp de 66 prosentene av misbrukerne med størst sosiale og helsemessige utfordringer som ikke har maktet å fullføre ND til nå. Med andre ord brukerne med mest symptomer på sin sykdom. Trykksverten hadde så vidt rukket å tørke etter at nyheten om et nasjonalt ND-tilbud ble sluppet, før regjeringen var ute i engelskspråklige medier for å skryte av sin vilje til å benytte «alternativer til straff» i behandlingen av narkotikakriminelle.

Faktum er imidlertid at dette «alternativet» kun gjelder det relativt sett mest ressurssterke mindretallet med de fra før beste prognosene. Det helseminister Bent Høie og justisminister Anders Anundsen i praksis tilbyr er en «golden ticket» myntet på disse få. Om du som narkotikalovbryter er tilstrekkelig flink (les: symptomfri), tilbys du en gulrot i form av å bli oppgradert til pasient og tatt under Høies beskyttende vinger. Er du derimot for svak og syk til å gjennomføre et sykdomsforløp uten symptomer, kan du takke deg selv – og ta til takke med pisken til Anundsen. Som seg hør og bør når du er kriminell.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Enhver by med respekt for seg selv skal bli en smartby.»