Annonse
00:00 - 12. februar 2016

Skolematte til besvær

Annonse

I to artikler i Morgenbladet tas det til motmæle mot mine synspunkter på skolematematikken. La det først være sagt at jeg ikke vil ha matematikken ut av skolen. Overskrifter som «Legg ned mattefaget», «Adjø til tallene», «Vi bør legge ned matteundervisningen i skolen», er ikke mine ord. Tittelen på min artikkel i Arr idéhistorisk tidsskrift var «Hvis skolematematikken ikke fantes», og den som har lest denne artikkelen og intervjuet i Morgenbladet vil vite at jeg med dette mener at skolematematikken i sin nåværende form kan og bør tas bort.

Jeg har ingenting imot at barn og unge undervises i og eksponeres for matematikk i skolen. Det jeg setter spørsmålstegn ved er for det første om det virkelig er nødvendig å kreve at alle barn skal kunne all den matematikken som ramses opp i læreplanen. For det andre ved at man – helt fra barna kommer i barnehagen og fram til slutten av videregående – må sette opp normalmål for barnas matematikkompetanse og teste ut graden av måloppnåelse på ulike alderstrinn.

Dette er et opplegg som systematisk frambringer nederlagsfølelse, dårlig selvtillit og angst hos store grupper elever, i tillegg til at dårlige matematikkarakterer begrenser mange unges muligheter innenfor utdannings- eller yrkesløp der det meste av denne matematikken er irrelevant. Må det være slik?

Hvor mye matematikk må til for at en borger kan bli en fullverdig samfunnsdeltager?

Hans Kristian Nilsen mener tydeligvis det. Han hevder at innsikt i de matematiske modellene som ligger til grunn for klimaendringene og renteutviklingen bør inngå «som en naturlig del av allmenndannelsen». Han er redd for hva han kaller «elitestyre» – «grunnleggende forståelse for matematiske prinsipper og begreper bør aldri være forbeholdt en kunnskapselite, og det er en forutsetning for samfunnsdeltagelse at alle får del i et minimum av også denne kunnskapen!»

Jeg er redd at ekspertvelde er noe vi må leve med: De fleste av oss vil ikke kunne opparbeide oss den matematiske kompetansen som skal til for å vurdere om FNs klimapanel har rett eller tar feil. Når det hersker bred enighet blant forskerne i slike spørsmål, bør vi lekmenn stole på det de sier (andre forskere på feltet bør imidlertid uavlatelig problematisere resultatene).

Jeg er imidlertid enig med Nilsen at noe er bedre enn ingenting: Selv om elever ikke får «fullstendig og fullkommen innsikt» i slike fenomener, vil et minimum av matematikk i det minste gi en bedre innsikt i visse samfunnsområder, som klima og økonomi. Noe innsikt i renteregning kan for eksempel gjøre det lettere å kontrollere og forstå egen privatøkonomi (selv har jeg imidlertid ikke hatt bruk for renteregning, siden jeg alltid har brukt lånkalkulatorene på nettet for å regne ut renter på gjeld).

Det store spørsmålet er imidlertid: Hva slags og hvor mye matematikk må til for at en borger kan bli en fullverdig samfunnsdeltager eller takle sin hverdag? Det som ifølge Nilsen er nødvendig er at man forstår at «en modell genererer sine resultater ved hjelp av ulike variabler som man setter inn i et eller flere funksjonsuttrykk» og «at slike modeller aldri vil gi en perfekt beskrivelse av virkeligheten, men innebære en viss feilmargin». I tillegg vil han at elever skal kunne beherske sannsynlighetsberegninger, geometri, proporsjonale størrelser og generell tallforståelse.

Jeg stiller meg tvilende til at alle må kunne alt dette i det daglige liv, og særlig undrende stiller jeg meg til hans påstand om at all denne matematikken er «en forutsetning for samfunnsdeltagelse». I dag får omlag 40 prosent av alle elever på 10. trinn 1 eller 2 i matematikk til eksamen, og i videregående skole får over halvparten av elevene karakteren 1 eller 2 i det enkleste kurset i matematikk (1P). Det må vel bety at en betydelig del av befolkningen mangler forutsetningene for samfunnsdeltagelse. Jeg synes det er en arrogant holdning og en hån mot dem som ikke behersker denne matematikken.

I et annet oppslag hevder Åse Bergundhagen at elevene på Kuben videregående arbeider med konkrete undersøkelser og problemløsning, og at faget derfor kan oppleves som «morsommere og mer relevant for elevene». Det er jo strålende. Dessuten hevder hun at man innenfor yrkesfagene i økende grad bør ha en matematikk som er rettet mot det som er relevant for det enkelte fag, noe jeg selv også foreslo i min artikkel.

Men jeg stusser når hun også vil beholde «kravet om en felles minimumskunnskap i matematikk» og dernest hevder: «Kunnskapen du trenger for å få en 2-er på yrkesfag, er veldig basic. Det er rett og slett det man trenger for å klare seg i voksenlivet. Det er allmenndannelse». Men hvis den allmenndannelsen alle elever i Norge bør ha svarer til en 2-er på yrkesfag, så kunne man jo legge lista der, det vil si man kunne sette kompetansemålet for matematikk til det som kreves for å få en toer og legge all øvrig matematikk til side (i yrkesfag som krever ytterligere matematikk måtte elevene naturligvis lære seg matematikken som trengs). Da ville de aller fleste, ja kanskje alle, få bestått.

Men når man i dag gir elever karakteren 2, så signaliserer man jo alt annet enn at de har fått med seg det de trenger: I alle sammenhenger, inkludert de utallige utredningene om matematikk i skolen, får vi tvert om høre at 2 i matematikk er elendig og uakseptabelt. Ingen elever kan forventes å føle seg vellykket med en slik karakter.

Torkel Haugen Hansen hevder på sin side at matematikken i skolen skal skape mening og «beskrive mønstre og kvantitative størrelser i virkeligheten, gjennom nysgjerrighet, utforskning og kreativitet. Alle har glede av å få kompetanse med å arbeide med matematikk på den måten». Det høres fint ut. Men er det faktisk slik alle opplever matematikken i skolen, også de som gjennom et helt skoleløp får høre at de er «svake» i matematikk?

Jeg fikk en mail her om dagen fra en mann (født 1976) for hvem skolen hadde vært en lidelse på grunn av at han ikke fikset matematikkn (han fikk karret seg til 2 minus i karakter på siste eksamen i videregående). Han følte seg, dum, flau og skolelei på grunn av dette: «Det var bare var fordi jeg så sterkt ønsket å være sammen med vennene mine at jeg holdt ut», skriver han. Tilhører virkelig slike erfaringer fortiden? Står det til troende at de elevene som i dag i matematikk hele tiden får lav måloppnåelse i barnehagen og barneskolen, og havner nederst på karakterskalaen på ungdomsskolen og i videregående, «har glede av å få kompetanse med å arbeide med matematikk»?

«Vi kan ikke bygge et skolesystem på personlige historier og antagelser. Vi må bygge det på forskning», framholder Torkel Haugen Hansen. Jeg er usikker på hva slags forskning han her sikter til. Hvordan skolen bør se ut, er vel et spørsmål om politikk og verdier. Den forskningen som består i at man tar læreplanene og skolen som sorteringsapparat for gitt, for dernest å undersøker hvilke tiltak som «virker» på elevenes prestasjonsnivå, får lett en systembevarende funksjon.

Etter min mening er det skolesystemet som sådan man bør problematisere. Hvis det er en slik skoleproblematiserende forskning Haugen Hansen slår til lyd for, skal han få min fulle støtte.

 

Espen Schaanning er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Forfatterforeningen har beklaget den formen æresrettens arbeid tok.»
«En æresdom kan, i motsetning til en landssvikdom, ikke sones.»
«Det er ikke treffende å karakterisere forslaget som masseovervåkning av egne innbyggere.»
«Det er både trist og provoserende at Kyrre Wathne tillater seg å si noe så historieløst og reduserende.»
«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»