00:00 - 26. februar 2016

Risans dommedagsprofetier

Under tittelen «Hvem bryr seg?» har Lars Risan servert en heftig miks av tanker om klimaendringer, flyktningeproblemet, folks empati, evne til langsiktig tenkning, oppdrettslaks, chilensk ansjons, truet artsmangfold, hamstring av mat, psykologi, kapitalisme, seksuell trakassering i Köln, GMO-planter, pluss en del andre strøtanker og noen personangrep. Og så dette spørsmålet: Hvem bryr seg om at arter dør? Ifølge Risan ikke så mange. Og de som bryr seg må ta skylden for at de andre ikke bryr seg, lyder hans forklaring. Biologers og filosofers bekymrede omtale av problematikken er for ham dommedagsprofetier.

Romertidens Epiktet beskrev Risans standpunkt krystallklart. Epiktet mente at det ikke er hendelsene i seg selv som opprører og skremmer folk, men det de andre sier og tenker om dem. Budbringeren må tas, glem realitetene. Epiktet var en frigitt slave. Ordene hans beskriver vår tid bedre enn Risans.

Hvor er det det svikter når klimaforskningen ikke tas til etterretning i større grad?

I sin iver etter å stemple Hessen og Vetlesen, gjengir Risan også noen løsrevne sitater fra min egen bok, 700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk. Men ettersom han verken har lest boken eller setningene i sin helhet, misforstår Risan temmelig kraftig. Han tror at jeg hevder at skjønnlitteraturen kan «formidle vanskelige vitenskapelige sammenhenger på en måte som, i Stuelands ord, ‘har kraften til å mobilisere’.»

Det jeg skriver er noe annet: «Klimaforskere beskriver en utvikling av flommer og ødeleggelse forvoldet av vannet. Polene smelter, breene smelter, havet oppvarmes, utvider seg og stiger. Utmålinger av fremtidens klimaendringer krever syntetiske modeller som simulerer regional utvikling og syntetiserer det større bildet. […] Disse danner grunnlaget for at samfunnsplanleggere skal kunne vite hva de skal forberede seg på. Et neste steg er å sørge for at forskningsresultatene når frem. Forskerne serverer regnestykker som ikke etterlater noen tvil om at det er bedre å forhindre at oppvarmingen øker enn å ta regningen i etterkant. Men det er en dyp kløft mellom klimafremskrivningene og et språk som har kraften til å mobilisere.»

Hvor er det det svikter når klimaforskningen ikke tas til etterretning i større grad? Risan vil løfte frem et ikke-litterært, utelukkende informativt språk. Her er hans eksempel på det han kaller en realistisk beskrivelse, til forskjell fra dommedagsprofeti: «Den globale middeltemperaturen vil sannsynligvis stige med mellom 1,4 og 4 grader innen 2100. 1,4 grader klarer vi kun å nå hvis vi legger ned samtlige kullkraftverk i løpet av noen få år, også de mange som nå er under bygging. 4 graders temperaturstigning vil sannsynligvis bety at Sahara sprer seg til nord for Middelhavet.»

Hva er betingelsene for å vurdere om dette bare er «en saklig, vitenskapelig informert prognose»? Man må forsøke å bringe på det rene hvem «vi» i dette avsnittet er. For å oppfylle klimamålet må «vi» legge ned samtlige kullkraftverk, skriver Risan. Taler han på vegne av hele menneskeheten? Taler han på vegne av alle kinesere? Taler han på vegne av alle europeerne? Eller taler han på vegne av alle nordmenn? Eller er det et utopisk vi? Risans «vi» er fiksjon så god som noen.

Utsagnet hans vil under ingen omstendighet oppfattes som objektivt overalt i verden. Hans vurdering lider under manglende bevissthet om at dette vi også skaper et «de», med ulike posisjoner. Utsagnet er ikke «bare informasjon». Risan gjør seg ingen tanker om hvordan nedleggingen av kullkraftverk skal skje, eller om det vil gå fredfylt for seg. Verden skal bare skje, som bestilt, objektivt. Slik talte konger før i tida.

Misforstå meg rett. Risan og jeg er nok enige i sak. Men språk er ikke så enkelt som Risan tror. Betegnelser som realistisk, optimistisk og pessimistisk er høyst verdiladede ord i klimadiskusjonen, og brukes ofte bevisst misvisende.

Risan gjengir en annen setning fra boken: «Klimaendringene får oppmerksomhet omtrent så lenge som man kjenner dem på sin egen kropp.» Jeg foreslår at han leser George Monbiots artikkel «Are we bothered?» som gjengir den aktuelle statistikken. Monbiot reflekterer over en undersøkelse som viser at britene var bekymret for klimaendringene da de var rammet av flom i februar 2014. Allerede i mars var imidlertid andelen av bekymrede mer enn halvert. I mellomtiden hadde IPCC offentliggjort to store rapporter. Rapportene burde gi kraftig grunn til mer bekymring, men man ble altså mindre bekymret. Hva skyldtes det? Hadde språket noen rolle? Menneskets psykologi?

Spørsmålet om hvordan klimaforskning kan nå flere, er naturligvis et av vår tids store spørsmål. Mange vil gi sitt bud på å forklare hvor det butter, hvorfor det ikke «skjer mer». Et gjennomgående trekk i analysene er påpekningen av at det åpenbart ikke tilstrekkelig at forskningen finnes. I seg selv genererer ikke rapportene automatisk en klimapolitikk, og karbonutslippene går ikke ned. Det betyr at det er lang vei fra forskning til politikk, tverrfaglige analyser av hvordan gå frem, arbeid for å få i havn avtaler, iverksette tiltak, handlinger og bidra til mentalitetsendringer som gjør vanlige folk innstilt på å jobbe for å få klimagassutslippene ned.

I fjor utga Cicero rapporten «From science to policy: how to improve the dialogue». Den består av innlegg skrevet av europeiske og amerikanske forskere som arbeider med politikk og klima. Hvordan kan klimaforskning nå bredere? Hvordan bringe forskningen «hele veien» frem, slik at den kan tjene som grunnlag for politiske beslutninger?

Mange av forskerne peker på behovet for nye fortellinger, nye måter å fortelle om forskningen på. Det disse forskerne har skjønt, som Risan ikke har forstått, er at forskningen må forlate sitt objektive, nøytrale språk. De mener at forskere i større grad må ta inn over seg at politikken er full av motstridende mål, ulike agendaer. Vitenskapen må slutte å forestille seg politikk som én monolitt, og heller justere og spesifisere for å skape dialog, skriver Robert Watt ved Stockholm Environment Institute.

I rapporten etterlyses (naturlig nok) språk som motiverer flere til å relatere seg til et kollektiv som trekker i riktig retning. I et bidrag heter det at motivasjonen til å handle og søke løsninger blir større hvis det tas i bruk fortellinger som genererer empati og respons. Selv benytter jeg en betegnelse av den kanadiske filosofen Charles Taylor. Han fremhever betydningen av å skape felles forestillingsverdener. Klimapolitisk mål er eksempler på felles forestillingsverdener. Graden av oppslutning avhenger både av deltakernes verdier og av selve formidlingsevnen, evnen til å skape begeistring.

I likhet med Risan tror jeg at dommedagsprofetier kan jage bort folk som ellers ville engasjert seg. I boken beskriver jeg dette som et «Krösa-Maja-syndrom». I bøkene om Emil lar Astrid Lindgren Krösa-Maja gå fra gård til gård for å skremme sambygdingene. Hun forteller om skrømt og gjenferd og nyter med sadistisk glede virkningen av ordene sine – inntil Emils mor jaget henne vekk. Men dette er bare litteratur. Løgn og fanteri.

Risan bommer med sine negative merkelapper på Vetlesen og Hessen. De er våre fremste forfattere i diskusjonen om klimaendringene og har gjort betydelig mye mer for klimasaken enn Risan vil anerkjenne.

Espen Stueland er lyriker og litteraturkritiker.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Gjermund Forfang Rongved viser hvor lett det blir for president Joe Biden å kjøre Norge forlengs og baklengs dit han vil ha oss.»
«Når synlighet og aktivitet hovedsakelig kun er mulig i digitale kanaler, er det ofte kun de kjente og etablerte som klarer seg.»