00:00 - 05. februar 2016

Marit Slotnæs: Overrepresentert, men...

Statistikk er hard valuta i innvandringsdebatten. Også når det gjelder voldtekt, skriver Marit Slotnæs.

Den standhaftige vegringen mot ubehagelige regnskap ligner holdningen vi kjenner fra debatten om ytringsfrihet. Ingen er egentlig uenige om fakta, men: Når tallene ligger på bordet, hva skal vi bruke dem til? Hvilke konsekvenser ser vi for oss?

Statistisk sentralbyrå, ved leder Christine Meyer, var først avvisende til Fremskrittspartiets anmodning om å oppdatere kriminalstatistikken brutt ned på etnisitet og landtilhørighet. «Vi publiserer bare tall for statsborgerskap», sa hun til NRK, og ga uttrykk for at byrået ikke hadde kapasitet til å produsere de etterspurte tallene. Dagen etter oppslaget gikk hun ut og sa at de vil vurdere bestillingen fra Fremskrittspartiet på nytt.

 

Strategisk taushet om ­sosiale realiteter fra ansvarlig hold i politi og presse, er på dagsorden etter overgrepene i Köln på nyttårsaften og i Sverige tidligere. Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, reagerte overfor NRK på at SSB etterlot et inntrykk av at de ikke ønsket å utlevere data, og hun advarte mot det som kan bli oppfattet som politisk avgrensning av ­informasjon.

Men å knuse tall og lage tabeller er en ting. Å fortolke tallene og gjøre antagelser om sammenhenger og bakenforliggende årsaker er noe annet. Den pågående krangelen mellom sosiologen Kjetil Rolness og bloggeren Gunnar Tjomlid, om fortolkning av den siste voldtektsstatistikken, viser tydelig at fakta alene ikke er noen garanti for en saklig og nøktern debatt.

 

Den nye hæren av «faktasjekkere», som både Rolness og Tjomlid er en del av, lever godt på nettet.

I Dagbladet sist uke hevdet Rolness at politiforsker Marianne Sætre bortforklarer sine egne funn, og at forskningen er ideologistyrt. Det er altså ikke tallene, men forskernes drøftning av tallene og Tjomlids egne motregnestykker Rolness kritiserer. Tjomlid svarer med å gjenta forskernes (bort)forklaringer. På den måten oppnår han det motsatte av å tilbakevise Rolness’ påstand om «aktiv tåkelegging». Han dokumenterer den snarere. Å «svare» på en 4000 tegns spissformulert aviskommentar, med over 20 000 ikke fullt så velformulerte tegn, er ikke oppklarende. Det oppleves mer som et drukningsforsøk. Den nye hæren av «faktasjekkere», som både Rolness og Tjomlid er en del av, lever godt på nettet. Og som debattanter fra hver sin kant er de et perfekt par: Megafonen til Rolness ville ikke vært like effektiv uten Tjomlids snøfreser. Vi andre er allerede så nedsnødde av svar at vi har glemt hva som var spørsmålet.

Utlendinger og innvandrere er overrepresentert i kriminalstatistikken. Christine Meyers stritting mot å produsere tallene på nytt kan være forståelig. Men henvisningen til manglende «kapasitet» virker ikke spesielt veloverveid. Hvis SSB-sjefen hadde hatt en litt sunnere politisk sans, ville hun hatt en mer presis begrunnelse klar, da spørsmålet kom.

 

I dagens situasjon, med store befolkningsgrupper i bevegelse, trenger vi på begge sider i debatten en konkret bevissthet om at åpne grenser og fri flyt av mennesker også innebærer utviklingen av et nytt klassesamfunn. Fattigdom, vanskelig oppvekst og utenforskap er sosiale betingelser som borger for kriminalitet, både for «Ola og Ahmed», med Gunnar Tjomlids formulering. Ja, vi importerer ulikhet. Og dermed risiko for kriminalitet, slik Kjetil Rolness sier. Oppdatert kunnskap om mønstre i registrerte anmeldelser, domfellelser og innsatte i norske fengsler, kan i det minste være et håndfast utgangspunkt for en åpen, demokratisk debatt om praktiske og politiske konsekvenser. Hvis vi likevel skulle få ut tallene, kan vi prøve å ikke bare slå hver­andre i hodet med dem?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse