Annonse
12:41 - 12. februar 2016

Omstrukturer filosofene!

Annonse

AKADEMIA Trenger vi akademiske miljøer som ikke har forskningsfronter? Filosof Arild Pedersen forsvarer i portalen på morgenbladet.no alle dyrene i Afrika mot filosof og småviltjeger Herman Cappelen.

Cappelen, professor i filosofi ved både UiO og St. Andrews har skrevet et innlegg hvor han skisserer en ny modell for organisering av universiteter. Han ønsker å avskaffe det han kaller «dyrehagemodellen», det vil si at et institutt skal ha ansatt forskere med forskjellig kompetanse som til sammen dekker et bredest mulig forskningsfelt, og erstatte den med «ekspertisemodellen»: «å fokusere alle ressurser på spesialiserte grupper som har spisskompetanse innen relaterte felt.» Den siste modellen vil garantere at instituttet er i stand til å forske innenfor det han kaller forskningsfronten.

Cappelen bruker sitt eget fag, filosofi, som paradigmatisk eksempel, og mener at modellen kan anvendes på alle fagområder på universiteter. Så jeg skal begynne med å angripe denne forutsetningen: At filosofi som fag kan sidestilles med vitenskaper. Ikke minst skal jeg avvise at filosofi kan sies å ha en forskningsfront. For det kan godt hende at ekspertmodellen kan ha mye for seg på et vitenskapelig institutt, hvor det finnes virkelige forskningsfronter.

Filosofi er altså ikke en vitenskap. La oss sammenligne med fysikk. Ingen er i tvil om at fysikk er en vitenskap, uansett hvordan vi definerer «vitenskap.» Ingen er i tvil om at fysikk har gjort fremskritt og har forskningsfronter, altså områder hvor det produseres ny kunnskap, selv om det har skjedd paradigmeskifter som har reist tvil om tidligere etablert kunnskap. Men det er bare tvilsomme postmodernister som generaliserer dette.

Uten exphil ville filosofimiljøene i Norge vært så små at de ville ha ligget langt under det Cappelen mener er kritisk masse for å bli verdens- eller gallakseledende.

Derimot, når det gjelder filosofi, finnes det ingen slik enighet om at filosofi er en vitenskap. Tvert imot er det store skarer av filosofer som aktivt benekter det. Allerede dette er tilstrekkelig til å adskille filosofi fra vitenskap. Den vanlige måten å møte denne innvendingen blant såkalte «anglofone» analytiske filosofer, er å påstå at de som mener noe annet enn dem selv, gjerne kalt «kontinentale» filosofer, ikke er ekte filosofer. Blant ekte filosofer er det kanskje enighet om at Cappelen har rett? Men faktisk tror jeg ikke engang det er enighet der. Jeg deltok selv nylig på en workshop arrangert av Cappelen der temaet nettopp var spørsmålet om filosofien gjør fremskritt. Selv der var det langt fra noen enighet, selv om mange kom fra samme analytiske tradisjon.

Hvorfor kan så mange filosofer hevde at filosofi ikke er vitenskap? Akkurat som i vitenskap er rasjonalitet et hovedinstrument for filosofer, med samme krav om produksjon av ny viten, altså nye antakelser som er så godt begrunnet at de slipper gjennom et «peer review»-filter og blir akseptert som etablert kunnskap av vitenskapssamfunnet. Dette kravet oppfylles aldri av filosofer. Det skyldes at filosofien, i motsetning til empiriske vitenskaper, ikke kan begrunne sine påstander ved hjelp av intersubjektive data. Alternativt kunne det brukes rasjonelle intuisjoner, slik som for eksempel Spinoza gjør. Men heller ikke disse er det intersubjektiv enighet om. Til slutt brukes såkalte «preferences» («I used to prefer …, but now I prefer to….»), men disse hører åpenbart hjemme i det som kalles «doxa», altså usikre forestillinger.

Når det i det hele tatt blir publisert filosofiske artikler som om de var vitenskapelige artikler, er det fordi de inneholder tilstrekkelig med rasjonelle resonnementer, med tilstrekkelig mange referanser til andre artikler med rasjonelle resonnementer. Derimot kreves det ikke at peer reviewerne skal være enige i de første premissene for resonnementene, eller i konklusjonene.

Sannheten er at det etter mer enn 2500 år enda ikke er noen filosofiske påstander, altså innen det vi kaller metafysikk (om viten, virkelighet, bevissthet, moral) det er enighet om. Slik sett kan man si at innen filosofien er alt forskningsfronter. Slik har det vært siden begynnelsen. Men hvis alt er forskningsfront, blir begrepet tomt. En forskningsfront beveger seg fremover fra et område av ferdig viten. Men metafysikken mangler et slikt trygt fellesområde.

Hadde dette vært det eneste universitetsfilosofer holdt på med, ville det neppe blitt bevilget penger til dem. Men svært mange filosofer, på de fleste instituttene, er i virkeligheten også ekte vitenskapsfolk, eller «scholars» som det heter i Oxford. De arbeider i virkeligheten med idehistorie og filologi, det vil si at de studerer tekster av gamle filosofer og forsøker å tolke dem i lys av deres kontekst. Dette er helt uavhengig av at disse gamle filosofene heller ikke klarte å finne svar på metafysiske spørsmål.

Sosialantropologer studerer tilsvarende magisystem uten å bry seg om hvorvidt disse er sanne eller ikke. Og litteraturforskere studerer romaner som handler om fiktive verdener. Mange gamle filosofitekster, i likhet med bibelske tekster, har stor litterær, estetisk verdi, i motsetning til de masseproduserte analytiske artiklene i dag, som forsøker å ligne på vitenskapelige tekster, men uten å være det. Les Platons dialoger! Eller Descartes meditasjoner. Eller Hume, kanskje den største engelske saksprosaist.

Faktisk er det gode grunner til å sammenligne metafysikk med diktning eller poesi: Der ser man virkeligheten gjennom ett temperament. Leser man forskjellig dikting utvider man sitt erfaringsområde, ved å kunne se verden på forskjellige måter, gjennom forskjellige temperamenter. Tilsvarende kan man i metafysikk se virkeligheten gjennom én rasjonalitet. Studerer man forskjellige metafysikker utvider man også sitt erfaringsområde. Ja, derfor kunne man kalle dette et dannelsesprosjekt.

Men akkurat som når det gjelder poesi, må slik metafysikk oppfylle et estetisk for å krav for å fungere på denne måten. «Teori» kommer av et gresk ord for å se. Det må være en viss orden i en teori, slik linsene i en kikkert må ordnes på en bestemt måte, for at en metafysikk skal kunne se virkeligheten rasjonelt. Analytisk metafysikk er som navnet sier, oppdelt. Linsene er ikke satt sammen. Ren abstraksjon gjør blind.

Så litt om de «utfordringene» Cappelen påpeker kan løses ved hjelp av sin «ekspertmodell»:

Først «hjerneflukt-utfordringen»: at de beste filosofene forlater de middelmådige norske dyrehageinstituttene og drar for eksempel til Oxford. Jeg er enig i at vi har et hjerneflukt-problem, men det er forskjellig fra Cappelens: Den type filosofi Cappelen representerer er svært krevende nettopp når det gjelder å beherske kompliserte resonnementer. De som tiltrekkes av dette er svært intelligente, og kan ofte karakteriseres som typiske nerder. At denne intelligensen brukes til komplekse resonnementer, uten noen begrunnelsesbasis, og uten å resultere i ny viten, er åpenbart en sløsing med hjerneressurser.

Som Cappelen sier: «Det er veldig mange, ekstremt smarte og dedikerte mennesker som vil jobbe med filosofi.» Tenk om disse i stedet hadde blitt IT-forskere! Ofte når analytiske filosofer blir avkrevd eksistensberettigelse henviser de til at det angivelig var de som oppfant datamaskinen (gjennom utvikling av logikk og Turings imaginære maskin) Men det var nok også noe ingeniører og forretningsfolk involvert. Hvis de analytiske og logisk orienterte filosofene hadde blitt virkelige IT-forskere, ville de ha kunnet lage faktisk AI, i motsetning til abstrakte teorier om AI, og da til vår alles nytte.

Vi kunne riktignok sammenligne analytiske filosofer med sjakk-nerder, som også bruker avanserte hjerner til noe som ikke er annet enn et spill, og som ikke produserer ny viten med relevans for resten av verden. Men dette kompenseres av at sjakk også har en rekke andre virkninger: Det tilfredsstiller nasjonalistisk sportslig spenning, slik vi har sett i forbindelse med Magnus Karlsens turneringer. Dessuten har spillet utvilsomme estetiske sider. Og de beste kan tjene store pengesummer.

Vi kunne også sammenligne med matematikknerder, som heller ikke bruker empiriske data. Men her produseres det i det minste ny viten i form av bevis, for eksempel slik Fermat’s siste teorem nylig ble bevist. Og matematikk anvendes, i motsetning til metafysikk, og ikke bare i andre vitenskaper, men overalt i samfunnet.

Dernest «faglig-periferi-utfordringen»: Trenger vi egentlig (perifere: Oslo)-filosofer som ikke er på forskningsfronten, men som bare kommenterer arbeide som er gjort andre (sentrale: Oxford)-steder? Denne utfordringen henger sammen med Cappelens neste utfordring, nemlig «Hvorfor filosofi-utfordringen.»: Hvordan skal vi få samfunnet til å investere i filosofi?

Vel, jeg har allerede avvist anvendelse av forskningsfront-begrepet i filosofien/metafysikken (men ikke i filologisk forskning på filosofiske tekster.) At man bare kommenterer andre arbeider er dessuten et argument som slår tilbake mot Cappelen: Jeg har faktisk lest en del analytisk filosofi, og når man går gjennom tidsskriftene deres, finner man mer enn nok av nettopp dette som Cappelen misliker: Malen er at man begynner med å kommentere en annen artikkel. Deretter lanserer man et alternativ («preference»), som støttes gjennom kommentering av andre artikler. Dette har ført til en overveldende masseproduksjon med trafikkork i systemet, også ettersom vi nå har innført et kvantitativt tellekantsystem, både for ansatte og for søkere på stilling.

Som allerede nevnt fører ingenting av dette til flytting av noen som helst fronter. Derimot danner det svermer, for å være like zoologisk som Cappelen, som når én due tar til vingene og river med seg noen andre duer, og snart er hele flokken i bevegelse, inntil noen blir lei og setter seg på det samme taket, og snart sitter hele flokken på samme sted igjen. Bortkastet energi? Eller god mosjon?

Cappelens svar på «Hvorfor filosofi-utfordringen» er altså kontraproduktivt. Hans ekspertmodell ville snarere skru av bevilgningskranene. Hvorfor skulle samfunnet betale for noe som ikke gir viten, som er irrelevant for resten av samfunnet, og som dessuten er stygt? Cappelen viser ingen bevissthet om at i Norge, som har så påfallende mange universitetsfilosofer, er det en institusjon som heter examen philosophicum som utgjør det fjellet han selv nå står på toppen av. Denne institusjonen har ikke som oppgave å gjøre metafysiske oppdagelser, men å formidle en tradisjon og fremme rasjonell refleksjon, og kanskje også gi dannelse. Da er jeg redd for at det nettopp er dyrehagefilosofer som trenges. Selv om Cappelen sikkert har rett i at ekspertnerder vil kunne klare å undervise bachelorstudenter i områder av filosofien de ikke er eksperter, så er kravene til å kunne undervise exphil-studenter større. Der skal man ikke bare være faglig, men også ha utviklet evner til å kommunisere til ikke-filosofer, noe som neppe inngår i nerdefilosofers kompetanse.

Sannheten er at uten exphil ville filosofimiljøene i Norge vært så små at de ville ha ligget langt under det Cappelen mener er kritisk masse for å bli verdens- eller gallakseledende. Uten at han er klar over det står han, om ikke akkurat på skuldrene av giganter, så på skuldrene av mange dverger. Det er de som gjør ham til en gigant.

Cappelen tenker seg altså at med ekspertmodellen kan Norge bli verdensledende. Men som jeg har sagt: I så fall verdensledende i å ikke produsere viten. Dessuten kan Cappelens drøm lett snu seg til å bli et mareritt: Hvilken type filosofi som seirer på et institutt er resultat av maktkamp. Sett at alle filosofer omfavner Cappelens ekspertmodell, men så viser det seg at det er de kontinentale filosofene som denne gangen tilfeldigvis har folk i sine rekker med spesielle evner for korridorpolitikk. Resultatet blir at det utelukkende ansettes franske postmodernister! Jeg kjenner så mange analytiske filosofer at jeg vet at en slik utvikling ville medføre betydelig økning i forbruket av blodtrykksnedsettende medisiner.

Cappelen angriper dyrehagemodellen med at den tilhører en pre-internettid: Takket være internett kan man i dag skaffe all kunnskap som ligger utenfor kompetansen til de ansatte på et ekspertinstitutt. Men også dette kan snus til et motargument: Takket være internett kan nerdefilosofer over hele verden danne kontaktnettverk. De kan arrangere internettworkshops gjennom Skype, og lage Facebook-grupper. Det er ingen grunn til at de skal måtte sitte inne i hvert sitt kontor i samme korridor. Nerdefilosofer er uansett ikke kjent for å ha særlig sosiale evner.

For å avslutte med å videreutvikle Cappelens zoologi: Ekspertmodellen hans kan sammenlignes med at løvene på Serengeti kommer sammen og blir enige om at fra nå av skal det bare være løver på gresslettene. De ville fort sulte i hjel.

Eller den kan sammenlignes med en virkelig dyrehage som bestemmer at de heretter bare skal stille ut én dyreart. Den ville fort gå konkurs.

En annen analytisk filosof, Timothy Williamson, som i dag har et professorat i Oxford som tilsvarer erkebiskop i den anglikanske kirke, har erklært seg som en «unashamed armchair philosopher.» Cappelen er neppe enig i alle Williamsons lenestolsfunn, men hans forslag til omstrukturering av akademia er definitivt selv et eksempel på lenestolstenkning. Det kan sammenlignes med et tilsvarende forslag fra verdens største lenestolsfilosof, Platon, og har akkurat like stor sjanse til å realiseres som dennes teori om den perfekte stat, det vil si 0 prosent.

 

Arild Pedersen er professor emeritus, filosofi, UiO.

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Det er kvalifisert galt å påstå at Forfatterforeningen ikke kan omgjøre dommene.»
«Poenget var ikke at André Bjerke var frifunnet, men at han slapp ytterligere straff.»
«Kompaniet hevder de har «nye funn» – men i realiteten driver de med systematiske forglemmelser.»