Annonse
00:00 - 26. februar 2016

Medisinert lydighet

Han hadde alltid likt å ta seg en joint. Men begrunnelsen hadde endret seg. En gang var det fordi han likte rusen og fellesskapet. Nå var det fordi han sov dårlig og kanskje hadde ADHD, skriver Willy Pedersen.

Lovlig marihuanaplantasje: En ansatt kontrollerer marihuanaplanter som dyrkes til medisinsk bruk ved selskapet Tweed Incs anlegg i Ontario, Canada. Foto: James MacDonald/Bloomberg/Getty Images
Annonse

Hør Willy Pedersen forklare sin uro for legaliseringsbevegelsen på Morgenbladets podcast. Abonnér gratis via Itunes. Eller lytt her:

 

– Det finnes en rekke cannabinoider, sa han. – Noen fjerner vonde minner, men tar vare på de gode. Kroppen produserer dem selv, men jeg har en dårlig CB1-reseptor. Jeg må tilføre dem fra en ekstern kilde.

Han likte å røyke hasj, hadde alltid gjort det. Han var urolig, sov dårlig, trodde han kanskje led av ADHD. En joint hjalp, fikk ham til å slappe av. Han fortalte ivrig, med referanser til forskere, ved hjelp av komplekse begreper.

Vi hadde reist rundt, intervjuet folk i det vi hadde begynt å kalle «cannabiskulturen». Dette var trivelige typer, mange med økologi-interesse, med ritualer og symboler som markerte felleskap i ytterkant av det vanlige samfunnslivet. Selv var jeg midt i tenårene da hasjen kom til Norge på slutten av 1960-tallet, som del av hippiebevegelsen og en politisk opposisjon. Jeg var tett på det som skjedde da, og jeg ble forbløffet over hvor mye som var likt nå – flere tiår senere. Men noe var nytt: Mange snakket om reseptorer, virkningsmekanismer og alt som kunne kureres av cannabis: dårlig appetitt, søvnproblemer, depresjon, angst, smerter, kvalme. Den medisinske begrunnelsen virket mer legitim, mer høyverdig. Rusen var ikke lenger et formål i egen rett – slik den hadde vært det hos freakene på 1960-tallet. Slik den er det hos dem som hver helg drikker seg fulle i Oslo sentrum. Nye begrunnelser, med røtter i et pussig, biomedisinsk språk.

Debatten om narkotikapolitikken har fått økt kraft. Sturla Haugsgjerd er en ny og viktig stemme, og den 19. februar er perspektivet hans her i avisen at noen bruksformer for rusmidler må sees som sykdom. Dersom en er syk, trenger en medisin. Likevel setter han sykdomsbegrepet i anførselstegn når han snakker om seg selv. Han har ikke flekkete bukser, ikke sår i ansiktet, derfor slipper han å forholde seg til trusselen om å bli arrestert for å medisinere sin «sykdom», sier han. Hvorfor anførselstegnet? Kanskje har han den samme intuisjonen som jeg selv har? At utidig bruk av sykdomsbegrepet kan komme med en pris?

Antagelig kommer vi til å ha regulert, legal omsetning av cannabis om ti-femten år i Norge. Forskere er enige om at alkohol og tobakk er farligere. Folk bør ikke bli straffeforfulgt, fratatt førerkort og kanskje meldt til barnevernet dersom de er foreldre, for bruk av et rusmiddel som er mindre farlig enn alkohol. Den illegale økonomien rundt cannabis kan være et springbrett for de svakeste inn i et illegalt omsetningssystem som kan gi dem en varig posisjon i vår sosiale ytterkant. Vi fengsler samfunnets stebarn til ekstremt lange narkostraffer. Noe vil skje, men hva?

 

Den medisinske jointen seiler under falskt flagg, og alle vet det.

USA er i ferd med å legalisere cannabis som rusmiddel. Men veien har gått gjennom «medisinske marihuanaprogrammer». Det er dokumentert at cannabis kan være bra for ms-pasienter, mot reumatiske smerter, for personer som får cellegift mot kreft og blir kvalme. Vårt eget helsevesen har hatt en besynderlig redsel for stoffet fordi det har vært illegalt. Vi har sett mot USA. Men mye av bruken i USA har bare en formelt medisinsk begrunnelse. Den medisinske jointen seiler under falskt flagg, og alle vet det.

Klikk deg inn på hjemmesidene til cannabis dispensaries i California. I Los Angeles har de navn som Hollywood High Grade, Herb og La Brea Compassionate. Du får kjøpt jointer med kule navn, mørk eksklusiv cannabissjokolade, sprø cannabiskjeks. På Venice Beach ligger «legekontorene» på rekke og rad, mellom iskremutsalg og McDonald’s. Jeg gjorde en gang en test. Jeg gikk inn spurte om medisinsk marihuana hjalp – mot søvnproblemer, treg mage, misnøye med livet. – Ja, var svaret, for alle problemer og på alle steder jeg spurte. Jeg spurte legene hva prisen for en recommendation –en slags resept– var. De startet på 100, men endte raskt på 30 dollar. Det minnet om gateselgerne som ville selge meg en Rolex: «What will you give?»

Gjør det så mye? Å gi legaliseringen en pseudo-medisinsk begrunnelse? Colorado har åpnet for regulert omsetning av cannabis som rusmiddel, men de har i femten år hatt medisinsk cannabis. En studie viste at mange vanlige ungdommer fikk recommendations allerede under det medisinske regimet. Slik fikk de legal tilgang til høykvalitets-marihuana. Men de begynte også å snakke om seg selv på nye måter. De opplevde seg som «pasienter», de snakket om bruken på en annen måte enn da de kjøpte stoffet av den lokale dealeren eller en venn.

Jeg tror at pseudo-diagnosen og den legale jointen har en pris. Vi ser konturene av en ny og medisinert lydighet. Det paradoksale er at mange er villige deltagere i et regime som også kan sees som et subtilt system for sosial kontroll. Kontrollen er mest snikende overfor dem som har vært mest ulydige. USA hadde neppe fått til regulert omsetning av cannabis som rusmiddel dersom de ikke hadde tatt veien om de medisinske programmene. Stoffet ble synliggjort, hysteriet la seg. Men jeg tror vi bør følge en annen vei i Norge.

 

De siste årene har jeg intervjuet innsatte i norske fengsler. Flertallet av dem som soner, har rusproblemer. Da jeg startet, spurte jeg de ansatte hva slags fanger de hadde. – Det er mye ADHD, var svaret. De hadde vært på kurs og gjenkjente symptomene – rastløshet, sinne. De innsatte selv hadde samme fortelling, ADHD-diagnosen gikk igjen når de fortalte. Problemet var at få av dem hadde fått den av en lege, men de kjente til symptomene fra andre innsatte og mediene. Flere av de litt eldre sa det slik: – Vi var rabagaster, de brukte ikke ord som ADHD i gamle dager, men det er jo det jeg har.

Det var ett problem til. De visste at ADHD må behandles, og at sentralstimulerende midler er mest vanlig. Blant dem som sitter inne, er det høy kompetanse på illegale rusmidler, det er ofte på grunn av disse stoffene de befinner seg bak murene. To av tre hadde brukt amfetamin, og de visste at det er en slektning av Ritalin, som er varemerket for den vanligste ADHD-medisinen. Flere mente vanlig amfetamin virket bedre enn Ritalin, andre at cannabis var best. Fellestrekket var at de hadde fått en medisinsk-diagnostisk begrunnelse for en bruk av illegale stoffer de hadde holdt på med siden tenårene.

Hadde de ADHD? Selv om de aldri hadde fått diagnosen av en lege? Det vet ingen. Det er mange studier av hvor stor andel av dem som sitter inne, som har ADHD. De gir estimater fra under 10 prosent til 65 prosent (det siste tallet er fra Sverige). Det er store variasjoner i andelen som blir medisinert i land som ellers er nokså like. Det mest interessante – slik jeg ser det – er at ADHD-diagnosen hadde blitt et element i et nytt diskursivt system som hadde spredd seg i fengslene. Diagnosen hadde blitt en ny måte å snakke om vanskelige liv på. Som i deler av cannabiskulturen hadde gamle identiteter blitt erstattet med nye. Fra Danmark vet vi at de ansatte kan se gjennom fingrene med at innsatte røyker hasj, det roer dem ned.

Den amerikanske sosiologen Peter Conrad har myntet ut metaforen medikalisering. Hans tese er at vi lever i en tid hvor vanlige livsvansker blir transformert til sykdom av et finmasket medisinsk-diagnostisk system. En av drivkreftene er en legemiddelindustri som kjemper for større markedsandeler. Han har fulgt ADHD-diagnosen fra den het MBD og var noe bare barn kunne få, gjennom skiftende terminologi til dagens situasjon, hvor den også settes på voksne. Slik han ser det, ligger det en reell kjernetilstand her, men gråsonene er store, og diagnosen settes ofte som en respons på trøbbel skoler ikke klarer å takle, eller der det er andre spenninger i våre liv.

Legemiddelindustrien er en av driverne. Det er når sykeforsikringer skal dekke kostbare medikamenter at nye diagnoser blir nødvendig. Økningen i andelen med diagnosen «erektil dysfunksjon» var en effekt av at Viagra kom på markedet. Playboy-grunnleggeren Hugh Hefner viste åtti år gammel stolt frem de blå pillene med lekre playmates i bakgrunnen. Det som en gang hadde vært alderdommens melankolske skjebne, kunne nå avhjelpes, fortalte Hefner. I dag diskuterer en om erektil dysfunksjon skal inn i det «internaliserende mentalhelse-spektrum» sammen med angst og depresjon. Hva med kvinners mangel på seksuell lyst? Eller menn som mister håret? Lovende medikamenter er på vei, men først trengs det en diagnose.

 

Lar

  • Rehabiliteringsprogram for opiathengighet hvor heroinlignende stoffer brukes som erstatning for heroin. I Norge vil dette si metadon eller buprenorfin (Subutex). Programmet skal også omfatte sosial og økonomisk rehabilitering.
  • Ble et landsdekkende tilbud i 1998, etter en lang og opphetet debatt.
  • Substitusjonsmedisin er svært avhengighetsdannende og har stor gateverdi, noe som gjør kontroll med medisinene nødvendig.

Dette er et følsomt landskap. Aller mest følsomt er det når vi nærmer oss de aller mest utslåtte – de som er i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Stadig større andeler av opiatmisbrukene i Norge er nå i LAR. Overdosedødeligheten faller, kriminaliteten blir mindre, de fungerer bedre i hverdagslivet. LAR har vært en suksess. Men er det en skjult side her?

I den samme serien av fengselsintervjuer ble vi overrasket over ambivalensen til LAR. De fleste var enige om at metadon og Subutex også kan gi rus, men mange mente at rusen er tung og sløvende. I det hierarkiske subkulturelle systemet har stoffene sine tilskrevne posisjoner. Heroin er plassert lavt, alle vet det kan gi avhengighet. Likevel har stoffet en viss edge – det er omgitt av en mytologisk tvetydighet, som også finnes i populærkulturen, og som er grunnen til fascinasjonen for Keith Richards’ misbruk. En av de eldste vi intervjuet, beskrev hvordan heroin kom inn på den illegale scenen i Oslo: «Noen begynte å tilbe blodrosen». Når du skal sette en injeksjon, leter du etter blodsvar i sprøyta, som kan ta form av en rose. Ingen snakket om LAR-preparatene på denne måten, fascinasjonen manglet, men mange visste at metadon nå hadde blitt en gjenganger i de dødelige overdosene i Oslo.

Noen gikk lenger. En karismatisk leder av en mc-bande beskrev hvor latterlig det var at staten delte ut LAR-preparater, hvordan de innsatte delte dem seg i mellom, hvordan de ble sløvet ned. Det er «trygdedop», hevdet han. En kvinnelig innsatt sa det slik: – De sitter helt sløve, de sovner med trynet i grøten eller cornflakesen. Det er for jævlig.

En kvinnelig innsatt sa det slik: – De sitter helt sløve, de sovner med trynet i cornflakesen. Det er for jævlig.

Den amerikanske antropologen Philippe Bourgois har gjort en av de viktigste studiene av den kriminelle gatekulturen – publisert i boken In Search of Respect. Gjennom flere års feltarbeid i spansk Harlem i New York bretter han ut livet til en gjeng crack-dealere. Han ble nær venn med én av dem, og møter ham igjen noen år senere. Da var han i et metadon-program, og vennen mente hans egen rusavhengighet var dypere enn noen gang. Bourgois opplevde at hans gatesmarthet og livlighet hadde forsvunnet, og beskrev det systemet som hadde utviklet seg med termen disiplinerende avhengigheter. Han trekker linjene tilbake til Michel Foucaults arbeider om fengselets funksjoner, om hvordan disiplineringen har endret seg. En gang var det kroppen som var straffens gjenstand, senere ble det sjelen, tanken, viljen.

LAR virker, men kanskje bør vi stoppe opp, spørre: Er det en mulig kostnadskonto her?

 

De fleste vet nå at «war on drugs» har feilet. En løser ikke narkoproblemene med politi, rettsvesen og straff. Hva kommer i stedet? Portugal avkriminaliserte i 2000 bruk av alle illegale rusmidler. Mange jublet. Men det er noe merkelig med systemet. Dersom du blir tatt med en joint cannabis, blir du ikke lenger sett som «kriminell», men du må møte for en komité med en sosialarbeider, en psykiater og en jurist. Hva slags status har du? Ofte brukes visst betegnelsen «pasient», selv om du altså bare har tatt deg en joint. Er det konturene av et nytt kontrollsystem i skjæringen mellom strafferett og helsevesen vi aner i Portugal? Ser vi det samme i Norge? Jeg er ikke overbevist om at dette er veien å gå.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Klassisk musikk fortjener bredde og bør gi lytterne frihet til å velge egne rammer for musikkens opplevelser.»
«Er kjæresten min sitt etiske standpunkt så langt fra mitt eget at vi vil bruke tiden vår på å endre hverandre, eller bør vi slå opp?»
«Vi gjør klokt i å omfavne Plan S som et middel på vei mot kvalitetsmessig bedre forskning.»